Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

JA til intensjonene i samhandlingsreformen

Intensjonene i samhandlingsreformen er både nødvendige og gode. Men er virkemidlene som foreslås sterke nok?


Intensjonene i stortingsmeldingen med det noe misvisende navnet Samhandlingsreformen er blant annet å unngå unødvendige sykehusinnleggelser og bedre kontinuiteten i behandlingen av dem som er blitt syke. Dette har fysioterapeuter etterlyst lenge. Vi har sett at mange som kunne vært hjulpet med forebyggende tiltak eller behandling i kommunene, i stedet havner på sykehus. Vi har sett at aktiviteten på sykehus øker og liggetiden går ned, men kapasiteten til å fullføre den behandling eller rehabilitering som er startet i spesialisthelsetjenesten, ikke er tilstrekkelig. Vi har sett at pasienter ikke kommer tilbake på jobb, fordi de må vente på behandling og opptrening etter sykehusoppholdet sitt, eller opptreningen uteblir helt.

I debatten i media og andre sammenhenger er det blitt fremsatt en del påstander. Jeg vil gjerne kommentere noen av dem.

Påstand 1: Man kan ikke redusere sykehusinnleggelser ved forebyggende arbeid.

Dette er feil. Forskning konkluderer med at fallforebyggende og funksjonsfremmende tiltak for eldre reduserer risikoen for lårhalsbrudd. Det er ca. halvparten så dyrt for samfunnet å tilby systematisk trening for å unngå at kvinner over 80 år faller som å la det være. Dette gir en rask gevinst på enkle tiltak.

Et annet tiltak, med effekt på noe lengre sikt, er å etablere frisklivsentraler med tilbud om veiledet trening av fysioterapeut for KOLS-pasienter, personer med tidligere innleggelser på grunn av hjerterelaterte sykdommer, overvektige, personer med risiko for å utvikle diabetes 2, og gravide som ikke er fysisk aktive. Forskning er entydig på gevinsten av fysisk aktivitet for disse målgruppene.

Ved å få fysioterapeuten tilbake på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten vil man også kunne redusere den begynnende overvektsepidemien man ser blant barn. Dette vil gi helsegevinst på noe lenger sikt, og redusere belastningen for den enkelte og på helsebudsjettene.

Påstand 2: Det er ingen unødvendige innleggelser i spesialisthelsetjenesten.

Dette er feil. Vi vet det har vært en konstant økning i ortopediske inngrep i hofte og kneledd, selv om forskning viser at øvelser og trening har bedre effekt enn kirurgi. Vi vet at kvinner med urininkontinens blir operert selv om trening gir bedre effekt. For å nevne noe.

Påstand 3: Kommunal medfinansiering vil ikke virke.

Dette kan dessverre være korrekt. Stortingsmeldingen foreslår at kommunene skal få mer penger, og at de skal betale for hver innleggelse deres innbyggere har på sykehus. Spørsmålet er om dette virkemidlet er kraftig nok til at kommunene vil sette inn nødvendige tiltak. Fallforebyggende arbeid ville ha gitt økonomisk gevinst for kommunene allerede i dag. Hvorfor brukes det ikke? På tross av at fysioterapiårsverkene i kommunene er medfinansiert av staten, har det nesten ikke vært økning de siste ti årene. Dessuten har vi solid dokumentasjon på at kommunene ikke betaler for mer enn rundt halvparten av de årsverkene fysioterapi de per i dag får. Vår tiltro til at kommunene og ”systemet” vil gjøre kloke og gode valg om de får mer penger til rådighet, er dessverre ikke helt til stede.

Konklusjon: Det er mulig kommunal medfinansiering vil virke, men det trengs flere virkemidler.

Nå skal Stortinget behandle meldingen. Det ser vi frem til!

Comments
blog comments powered by Disqus

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser