Diffus diagnose, tydelig plage

Kroppen er en kilde til erkjennelse og innsikt når det gjelder å forstå og behandle personer med såkalte diffuse og sammensatte belastningslidelser.


Sykemeldingsproblematikk er ofte i nyhetsbildet for tiden. NAV melder at sykemeldingstallene går ned, men at diffuse sykemeldingsgrunner øker betydelig. Folk, flest kvinner, sykemeldes på grunn av trøtthet og slapphet. Det bekymrer NAV som ber folk tenke seg om. Arbeidsminister Huitfeldt sier at sofaen er en fiende (Dagsrevyen 14.5.13). Utsagnene er eksempler på unyanserte meninger og holdninger - fra to med definisjonsmakt.

Ingen enkle forklaringer og løsninger

NAV etterlyser mer presise diagnoser med en underliggende medisinsk forklaring. Det finnes sjelden enkle forklaringer eller løsninger på helseproblemer og sykemeldingsgrunner. Det er vår erfaring etter å ha arbeidet som fysioterapeuter med spesialisering i psykomotoriske fysioterapi i mer enn 25 år. I vår yrkeshverdag møter vi mange av de sykemeldte med såkalte diffuse eller sammensatte plager, folk som har fått kroppslige smerter og symptomer av en hverdag de ikke tåler.

Å stramme muskler gjennom lang tid i et forsøk på å ha kontroll, holde ut og klare alt, gjør folk dårlige. Kroppen svarer med smerter, pusteproblemer, slitenhet, uro og søvnløshet. Plagene er tydelige, men gir ikke utslag på blodprøver og høyteknologiske medisinske undersøkelser. Uttrykket diffuse plager sier derfor etter vår mening mer om utilstrekkelig medisinsk tenkning og diagnosesystem enn om plagene.

Medisinsk forståelse og diagnosesystem i utakt med virkeligheten

Dagens medisinske kart – diagnosesystemet – stemmer ikke alltid med terrenget som er folks plager. En snever definisjon av ”gyldige” sykemeldingsgrunner kan bidra er til å forsterke pasientens egen, ofte desperate jakt på å finne enkle forklaringer og løsninger på sine plager. Det resulterer i mange tilfeller til gjentatte legebesøk og nye undersøkelser. Er smertene uttrykk for uoppdaget sykdom, «bare nerver» eller noe jeg innbiller meg?

Rådende medisinsk forståelse ser fysisk og psykisk helse som løsrevet fra hverandre og folks plager passer ikke inn i diagnosebåsene. Folk flest synes dessuten å forbinde det psykiske med psykiske lidelser og vil ha seg frabedt at deres plager har noe med «det psykiske» å gjøre. Det gjør det ekstra problematisk.Betydningen av at alle har en psykisk helse og at det kroppen uttrykker kan forstås som vår historie underkjennes.

Diffuse lidelser kan påvises

Folk kan trenge hjelp til å forstå sammenhengen mellom de kroppslige spenningene, plagene og livet de lever. En anspenthet over tid gir kroppslige endringer. For mange kan det bli et vendepunkt om en fagperson spør dem om og undersøker hele kroppen. I mange tilfeller kan kroppslige funn konkret påvises som forenlig med plagene. Det kan være starten på å gyldiggjøre, forstå og håndtere slitenhet, smerter og ubehagelige følelser. Plagene er ikke lenger diffuse eller uforståelige.

Sosiologen Antonovskys teorier, som er mye brukt i helsefremmende arbeid, understreker betydningen av opplevelse av sammenheng. Det handler om hvordan vi forstår og håndterer «stressfaktorer» som uunngåelig møter oss i livet.

Kroppen sier ifra

Noen sier at folk må kjenne mindre etter. Det blir man bare verre av, hevdes det. Ja, for noen er det nok slik, men for langt flere ser vi at problemet er at de har vennet seg av med å kjenne etter. De har trosset smerter og slitenhet over lang tid og gått på viljen uten å høre kroppens tale. Etter hvert stivner og stilner kroppens uttrykk.  Vi kjenner ikke lenger om vi er anspente eller avspente, bare en økende grad av plager.

Det er naturlig og friskt at kroppen sier ifra når belastningene over lang tid er store. Kroppens tale kan forstås som en veiviser og utgangspunkt for å bevege seg mer i takt med seg selv, egne verdier og behov. Når det gjelder trening, som for tiden er et helsemantra, kan taktendring for noen bety å trene mer eller annerledes, for andre å gå en tur og - etter vår erfaring - for atter andre å trene mindre og hvile mer. Gjerne på sofaen.

Artikkelen er skrevet av Alette Ottesen spesialist i psykomotorisk fysioterapi, master i psykisk helsearbeid og Nina Tvedten spesialist i psykomotorisk fysioterapi, universitetslektor. Artikkelen er tidligere publisert i NRK/Ytring, tidsskriftet Fysioterapeuten og på nettsiden til NAPHA.