Ridefysioterapi

NFFs faggruppe for ridefysioterapi 2015 – tidligere NFFs faggruppe for terapiridning 2010 – Fagforum i 1994 – NFFs interessegruppe for terapiridning 1988.


NFFs faggruppe for ridefysioterapi startet som interessegruppen for terapiridning i 1988. Interessegruppen hadde da oppfylt Rikstrygdeverkets krav om en grundig, systematisk videreutdanning innenfor feltet, og dokumentert at terapiridning er en helt spesiell metode innenfor fysioterapifaget, og at utøvelsen av denne krever spesifikk videreutdanning. Generell takst var også innført i 1974.

I 1993 søkte gruppen om godkjenning og ble godkjent som fagforum i NFF 1994. Det som skiller fagforum fra faggruppe er stemmeretten ved landsmøter og representantskapsmøter, deltakelse på ledermøter og på møter faggruppene har i forkant av representantskapsmøter og ledermøtene.

Landsmøtet 2010 vedtok følgende tillegg i NFFs lover pkt. 26.2: I tilfeller hvor kravet om 200 medlemmer ikke er tilfredsstilt, kan landsmøtet likevel innvilge faggruppestatus dersom det foreligger særlige forhold som tilsier at det bør gis faggruppestatus. På bakgrunn av dette ble faggruppen godkjent på NFFs landsmøte 2010, og hadde da 82 medlemmer.

Imidlertid hadde terapiridning allerede eksistert i mange år, og hadde sitt utspring i Norsk forening til fremme av terapiridning for funksjonshemmede fra 1973. Foreningen var åpen for alle interesserte, men besto hovedsakelig av helse- og hestepersonell. Leder var grunnleggeren av ridefysioterapi, Mensendieck-sykegymnast Elsebeth Bødtker (1917–1998), som hadde drevet ridning som terapi for funksjonshemmede, særlig barn, ved sin stall i Bærum siden 1952.

Endret navn I 1988 var navnet Interessegruppe for terapiridning, i 2015 NFFs faggruppe for ridefysioterapi. Arkivfoto.

Målsetningen for Foreningen for fremme av terapiridning 1973 var bl.a.: Å arbeide for å fremme forståelsen for ridning som behandlingsform og for utviklingen av størst mulig kompetanse hos personalet.  Målet er å utdanne instruktører som både har kvalifikasjoner innen rideundervisning, og ellers er i besittelse av den medisinske viten som er nødvendig for å drive terapiridning. 

Formålet til NFFs faggruppe for ridefysioterapi har hele tiden vært:                                                                                                                

  • Utvikle ridefysioterapi som fagområde innenfor fysioterapien
  • Utdanne fysioterapeuter som skal drive med ridefysioterapi  
  • Informere om ridefysioterapi                                                                                                                                   
  • Internasjonalt samarbeid gjennom Federation of Horses in Education and Therapy International (HETI), tidligere Federation of Riding for the Disabled International (FRDI) – der den norske faggruppen har vært fullverdig medlem siden 2000.

Elsebeth Bødtker var utdannet Mensendieck lærerinne i 1940, og brukte prinsippene fra Mensendieck-metoden i utviklingen av terapiridning. Hun var den første i verden som innførte terapiridning som behandlingsform for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Det ble tidlig etablert kontakt med NFF, og i 1988 dannet fysioterapeutene sin egen Interessegruppe for terapiridning med Hilde Stømner som leder. Siden ble dette til Fagforum for terapiridning 1994, og NFFs faggruppe for terapiridning 2010 og til slutt NFFs faggruppe for ridefysioterapi 2015. Årsmøtet 2015 besluttet å benytte begrepet ridefysioterapi for sterkere å understreke at behandlingen er en fysioterapiform, med bakgrunn i at begrepene rideterapi og terapiridning brukes av flere. 

Egen takst for terapiridning 1964 og 1967 – takst for terapiridning 1974

Hovedoppgavene har fra første stund vært faglig oppdatering og kompetansekrav til ridefysioterapeutene, samt å arbeide for akseptable finansieringsordninger. Utallige utvalg og arbeidsgrupper, forhandlingsmøter og korrespondanse med Rikstrygdeverket, Helse- og sosialdepartement, Finansdepartement, Helsedirektoratet og NFF gjennom årene viser stor aktivitet og støtte fra myndigheter, selv om viktige avgjørelser har tatt svært lang tid.

Når det gjelder trygdens takster for terapiridning kom de første i 1964 til terapiridning ved Elsebeth Bødtkers Ponystallen i Sandvika, og fra 1967 til Sissel Falchs rideskole på Ekeberg i Oslo. Ut fra de positive erfaringene som ble høstet der, fastsatte Rikstrygdeverket i brev av 3. februar 1974 "Retningslinjer for bidrag fra folketrygden til øvelsesridning for funksjonshemmede" med hjemmel i folketrygdloven § 2-13 Bidrag til spesielle formål. Det skulle ytes godtgjørelse tilsvarende full refusjon etter honorartakst 30 min sykegymnastikk. Øvelsesridningen må foregå i en rideskole under ledelse av mensendieck-sykeymnast eller fysioterapeut. Etter ny folketrygdlov i 1997 er det lovens § 5-22 Bidrag til spesielle formål som fortsatt gjelder.

Etterutdanningkurs 1976

Det første kurs i terapiridning ble arrangert som et helgekurs i 1976 av Mensendiecksykegymnastene Elsebeth Bødtker og Sidsel Falch, i samarbeid med Oslo Fysioterapeuters Forening. Det skulle gå nesten 10 år med forberedelser før neste kurs var klart. Rikstrygdeverket satte som betingelse for bidrag at fysioterapeutene hadde den nødvendige kunnskap. I 1986–1987 ble det satt i gang en 3-delt kursrekke, i stor forståelse og enighet om betydningen av grundig heste- og ride- kunnskap ved siden av ridefysioterapien. I samarbeid med Hest og Helse, senere Norsk Hestesenter, ble det arrangert fire ukers kurs: Trinn 0 hestefag og ridning på Starum, før trinn 1 ridefysioterapi i Oslo-området og trinn 2 ridefysioterapi på Beitostølen Helsesportsenter.  I de senere år har helsesportsentrene Valnesfjord og Beitostølen hatt trinn 2 annenhver gang. Trinn 0 kurset er innskrenket til en ukes kurs i grunnleggende hestehold ved Norsk Hestesenter.

I Rikstrygdeverkets rundskriv fra 2003 om folketrygdloven § 5-22 Bidrag til spesielle formål ble det fastsatt at terapiridningen skal foregå ved godkjent ridested under ledelse av fysioterapeut. Bidrag til dekning av utgifter til terapiridning hos fysioterapeuter fastsettes årlig i statsbudsjettet, og faller ikke inn under stønad til fysioterapi etter folketrygdloven § 5-8. Det ble videre fastsatt godkjenningskrav om etterutdanningskurs for fysioterapeuter som driver ridefysioterapi. Videre stilles det krav til ridestedet som skal godkjennes av kommunelege 1, som skal sende informasjon videre til Helfo. Kommunen skal uttale seg om ridestedet annethvert år. Det er ikke et vilkår at fysioterapeutene skal ha avtale om kommunalt driftstilskudd eller være fast ansatt. Pasientantallet i ridegruppen er begrenset til åtte personer.

Så lenge Norsk Mensendieck-Forbund eksisterte, var terapiridning i stor grad knyttet til dette forbundet. Etter sammenslåingen med Norsk Fysioterapeutforbund i 1980 har dette fagmiljøet vært lite, men levedyktig innenfor NFF. Faggruppen for ridefysioterapi har samarbeid med de andre nordiske land. Internasjonalt er terapiformen blitt sterk med internasjonale kongresser hvert tredje år, der positive virkninger av terapiridning dokumenteres for stadig større grupper av funksjonshemmede. Faggruppen har vært representert ved de store internasjonale kongressene som har vært arrangert hvert 3. år siden 1973.

Faggruppen utgir medlemsbladet: Fagbladet for ridefysioterapi, (tidligere Knegget) elektronisk.

Hva er ridefysioterapi?

Ridning er kommunikasjon mellom hest og rytter, mellom to kropper i balanse og harmoni. I ridefysioterapi er hestens stadig gjentatte rytmiske flerdimensjonale bevegelser grunnlaget for behandlingen. Alle pasientens ledd blir beveget når hesten går, og alle sanser blir aktivert, i et sensomotorisk samspill. Pasienten sitter i en mest mulig oppreist, balansert, ideell utgangsstilling, hvor bekkenet er utgangspunkt for bevegelsene, slik at hofteledd og ryggens ledd beveges som i gange.  Avspenning, respirasjon, balanse, stabilitet, motorikk, koordinasjon, symmetri og kroppsbevissthet, muskelstyrke og kroppsholdning kan trenes.  Videre stimuleres oppmerksomhet og kontroll, samt kognitive evner som initiativ, hukommelse, orientering i rom og retning, konsentrasjon og planlegging, og ikke minst mestring. For mange er kontakten og samværet med hesten vel så viktig som ridningen. Hesten blir en nær venn, som inspirerer med kraft og utstråling.  Det settes store krav til hesten, både med hensyn til bevegelser, størrelse og temperament. Det er viktig å sørge for at pasienten får en hest som passer.

Ridefysioterapi benyttes som behandling til mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. I de senere år er det økende interesse for bruk av dyr, og spesielt hest, i forskjellige behandlinger og i tilpasset aktivitet. Med dette øker også behovet for kompetanse, kvalitetssikring og forskning, noe Faggruppen for ridefysioterapi er opptatt av. Faggruppeleder 2016 og delegat til landsmøte var Kari Elisabeth Dahl Liavåg.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com