Kapittel 17

Forskning innen fysioterapien.


Behov for profesjonalisering gjennom fagutvikling og forskning

Helt fra starten av fysioterapeuters yrkesutøvelse i Norge fra 1900-tallet til dags dato har fysioterapi blitt møtt med faglig skepsis og mistillit særlig fra legehold, forskningsmiljøer og helsemyndigheter, men også med positiv støtte og tillit fra pasienter, pårørende, mange leger og nære samarbeidspartnere. I offentlige utredninger og komiteinnstillinger mv opp gjennom årene etterlyses effekt og resultater av behandlingstiltak, og nyttevirkninger av fysioterapi. Mistilliten til fysioterapifaget skyldes ofte at effekt og nyttevirkninger ikke er vitenskapelig dokumentert.

Grunnutdanningen for fysioterapeuter var kort, så kort at mange kunne spørre seg om fysioterapeuter var godt nok skolert. Utdanningen var av ett års varighet opp til 1916, deretter 1 ½ års varighet opp til 1947. Da ble den utvidet til to års varighet med krav om tre måneders forpraksis ved sykehus. I 1974 ble utdanningen utvidet til 2 ½ år og i 1987 til tre år. Ett års pliktig turnustjeneste ble innført fra årskullet som gikk ut i 1969. Grunnutdanningen var og er av kort varighet i forhold til de fagområder som fysioterapifaget omhandler. Fysioterapeuter ble derfor viden kjent for å gå på kurs etter kurs og skolere seg fortløpende etter grunnutdanningen.

Etterutdanningskurs i stort omfang ble utviklet og etterspurt, kursrekker utviklet seg til videreutdanninger, som etter hvert ble formelt godkjent med vekttall, senere studiepoeng innen høgre utdanning. Hovedfagstudier i fysioterapi og helsefag ved universiteter og høgskoler ble innført på 1990-tallet. Mange fysioterapeuter supplerte sin grunnutdanning med hovedfagstudier og doktorgradsavhandlinger. Denne utviklingen kvalifiserte flere og flere fysioterapeuter til å sette i gang FOU-prosjekter og delta i forskningsprosjekter.

Norsk Fysioterapeutforbund og mange fysioterapeuter ble etter hvert mer og mer bevisste på å styrke fagutvikling gjennom forskning i fysioterapi. Interne diskusjoner dreiet seg om Fysioterapeutforbundet burde opprette stilling for forskningsleder og utvikle en forskningsseksjon eller opprette et kurs- og kompetansesenter for å møte krav om dokumentasjon av effekt og nyttevirkninger av fysioterapitiltak. Resultatet var forslag fra Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter om å opprette et kompetansesenter.      

NFFs kompetansesenter i fysioterapi 1989–1999

Flere og flere fysioterapeuter ønsket å starte opp egne forsknings- og utviklingsprosjekter, men de hadde liten kompetanse og erfaring med å skrive søknader, protokoller og designe prosjekt. I 1988 nedsatte derfor styret i Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter en arbeidsgruppe for å utrede forslag om etter- og videreutdanningssenter eller kompetansesenter i fysioterapi. Utredningen og forslag til vedtekter ble fremlagt for NFFs landsmøte 1989 som vedtok opprettelse av NFFs kompetansesenter i fysioterapi for en prøveperiode på fire år.

Formålet var å vitenskapeliggjøre fysioterapifaget i den hensikt å utvikle fysioterapipraksis med kvalitet og relevans til dagens helseproblemer og arbeidsoppgaver. Senteret skulle legge vekt på å knytte fagutøvelse og fagutvikling tett sammen til gjensidig stimulans mellom praksisfeltet og forskningsvirksomhet, sto det i vedtektene.

Styret besto av representanter fra NFFs sentralstyre, fondsstyret, fysioterapihøgskolene, Sosial- og helsedepartementet og forskningsmiljø. Sentret hadde to stillingsressurser delt på fire personer. Daglig leder var dr scient og fysioterapeut Kari Bø i deler av prøveperioden. NFFs landsmøte 1993 vedtok videre drift av senteret, og ny administrativ leder var cand scient Kari Bergsnov-Hansen. I tillegg var det ansatt tre fysioterapeuter med forskningserfaring.

Hovedoppgaver for Kompetansesenteret var å drive vitenskapsteoretisk og forskningsmetodisk skolering gjennom kurs, råd og veiledning, bistå fysioterapeuter med å systematisere og gjennomføre forsknings- og fagutviklingsprosjekter, knytte til seg og initiere prosjekter ved senteret, stimulere til engasjement og interesse for forskning- og fagutviklingsarbeid, profilere og formidle forskningsresultater og fagutvikling i fysioterapi og bidra til nivåheving i yrkesutøvelsen. Videre skulle senteret være brobygger mellom etablerte forskningsmiljøer og fysioterapeutmiljøer gjennom å arrangere forskningsseminar, forsknings- og fagutviklingsdager, stimulere til formell forskerutdanning på høyere nivå tilsvarende hovedfagsgrad, mastergrad og doktorgrad. Dette utdanningsnivået ville kvalifisere fysioterapeuter til å drive egen forskning og undervisning på høyere nivå. 

Norges forskningsråd (NFR) fikk i oppdrag å evaluere Kompetansesenterets virksomhet etter prøveperioden. NFR oppnevnte en arbeidsgruppe ledet av forsker og dr scient Nina K. Vøllestad fra Statens arbeidsmiljøinstitutt, Oslo. Arbeidsgruppen avleverte en enstemmig innstilling i april 1993.

Arbeidsgruppens konklusjon var at etablering av NFFs Kompetansesenter var en viktig satsing i arbeidet med å vende fysioterapifaget fra primært et praksisorientert fag til et vitenskapsbasert fag. Sentret har hatt en betydelig aktivitet, og imøtekommet forventningen om å være et tilbud til flest mulig som ønsker hjelp og veiledning.  Det er holdepunkter for å mene at satsingen har gitt resultater i form av økt kunnskap om og interesse for forskning og dokumentasjonsarbeid i praksisfeltet, ble det uttalt. Arbeidsgruppen anbefalte videre at fortsatt satsing ville kreve innsats på færre og større prosjekter, frigjøre tid til egen forskning for de ansatte, styrke bemanningen til det dobbelte, justere seminar- og kursprofil til å gi videregående forskeropplæring som forutsetter at høgskolene påtar seg ansvaret for den grunnleggende forskeropplæring. Videre burde NFF ta ansvar for etterutdanning av interesserte fysioterapeuter som ikke fikk forskningsopplæring i sin grunnutdanning.

Det var fremmet forslag til NFFs landsmøte om å utrede overgang til en stiftelse, men arbeidsgruppen ved NFR anbefalte i stedet at Kompetansesenteret søkte organisatorisk tilknytning til universitetsforskningen. Flere universiteter har miljøer som fysioterapiforskningen kunne ha nytte av å tilhøre, uttalte arbeidsgruppen i Norges Forskningsråd. Videre var konklusjonen: Gjennom å integrere fysioterapiforskning innen etablert norsk forskning, kunne finansiering finnes i Norges forskningsråd og andre eksterne kilder. Inntil videre burde imidlertid fondet være villig til å fortsette å finansiere Kompetansesentret da «det nok er en god stund til fysioterapiforskningen har oppnådd den troverdighet den trenger for å bli interessant for Norges Forskningsråd og andre forskningssponsorer.»

I 1999 ble NFFs kompetansesenter avviklet etter at forhandlinger med de fire universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø hadde sagt seg villig til å overta virksomheten. Fondets overføringer til forskning og fagutvikling i fysioterapi ble overført til universitetene som startet oppbygging av forskningsmiljøer innen fysioterapi, blant annet i samarbeid med universitetssykehusene i de fire byene.

I dag har disse universitetene og universitetssykehusene flere professorater for fysioterapeuter, og mange prosjekter er fullført eller på gang. Også høgskolene med grunnutdanning i fysioterapi har etablert tilsvarende forskningsmiljøer. Norges idrettshøgskole har et stort forskningsmiljø innen idrettsfysioterapi og rehabilitering hvor mange fysioterapeuter har tatt sine mastergrader og doktorgrader.

I 2015 har over 150 fysioterapeuter avlagt doktorgrad, og et titall fysioterapeuter har oppnådd professorkompetanse.

FYSIOPRIM – Forskningsprogram for fysioterapi i primærhelsetjenesten 2009

I St.meld.nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen - Rett behandling, på rett sted, til rett tid ble det lagt opp til bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten gjennom juridiske og økonomiske ordninger som skulle komme etter hvert. Kompetanseoppbygging i den kommunale helse- og omsorgstjenesten var et viktig virkemiddel for å gjøre kommunene i stand til å håndtere flere og mere kompliserte helseoppgaver som alternativ til sykehusinnleggelser. Effektive fysioterapitilbud i primærhelsetjenesten ville være nyttig for å oppnå dette.

Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter vedtok å utrede en strategisk satsing på fysioterapiforskning i primærhelsetjenesten. NFF deltok i ressursgruppen for å utvikle Fondets planer. Denne satsingen førte til tildeling i 2009 til forskningsprogrammet FYSIOPRIM, et samarbeid mellom flere kliniske miljøer og universitetsmiljøer, og forankret ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Programmets overordnete mål er å legge grunnlag for langsiktig forskning, solide forskningsmiljøer og rekruttering til klinisk forskning om fysioterapi i primærhelsetjenesten. NFFs forbundsleder er representert i referansegruppen til FYSIOPRIM. Programmet er forlenget frem til 2020.

Fagpolitisk arbeid med forskning

Formålsbestemmelsen i NFFs reviderte lover av 2013 omfatter også at NFF skal fremme kvalitet og høy etisk standard i fysioterapirelatert forskning. NFF er engasjert i forskningspolitisk påvirkningsarbeid nasjonalt gjennom UNIO, og internasjonalt gjennom medlemskap i WCPT. I flere år har det vært arrangert nordiske kongresser for forskning i fysioterapi, og NFF sto senest som arrangør for Nordic Physiotherapy Congress i Oslo 2009.

Kildehenvisninger:

Utredning av 3. august 1988 om etter- og videreutdannings-/kompetansesenter for fysioterapeuter fra arbeidsgruppe oppnevnt av styret i Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter.

Landsstyresak 1989 med forslag til vedtekter for NFFs kompetansesenter, referat fra landsstyremøtet 1989, handlingsplaner med aktivitetsplaner for NFFs kompetansesenter 1990–1993.

Rapport ISBN 82–12 av 30. april 1993 om evaluering av NFFs kompetansesenter for prøveperioden 1990-93 fra Norges Forskningsråd.

Saksdokumenter om opprettelse av FYSIOPRIM.