Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

Ulike forslag til spesialistmodell

En nærmere omtale av de ulike forslagene til spesialistmodell.


I 1948 var det diskusjoner om spesialisering på Oslo Sykegymnasters Forenings medlemsmøte 4. juni. Saken kom opp igjen på medlemsmøte i Oslo-foreningen 3. juni 1949, knyttet til et ønske om spesialisering i bedriftsgymnastikk. Formann Gunvor Drake mente det var en sak som burde drøftes på landsstyremøtet. Saken kom opp på landsstyremøtet i 1949, og det ble vedtatt å nedsette en spesialiseringskomite slik at en kan komme frem til om det skal finnes spesialister i sykegymnastikk. Følgende ble valgt inn i spesialiseringskomiteen:

Borghild Helene Olsen, Aadel Bülow Hansen, Astrid Kruse, Lillian Wiig, Ragnhild Lied og Per Landsem. Borghild Helene Olsen ledet komiteen som hadde tre møter og leverte sitt forslag i 1951.

Bedriftsgymnastikk. Arkivfoto.

1. 1951 Forslag om spesialisering fra spesialiseringskomiteen

Komiteen foreslo fem spesialiseringsområder:

  • Etterbehandling etter nevrologiske tilfeller, poliomyelitt, CP, barnepareser.
  • Behandling av psykiske lidelser.
  • Etterbehandling av kirurgiske tilfeller som thoraxoperasjoner, frakturer, osteofixasjoner.
  • Bedriftsgymnastikk.
  • Svangerskaps- og barselgymnastikk.

Det ble minnet om at sykegymnaster kunne arbeide innen et spesialområde uten å være spesialist. Forslaget om at det skulle kreves en skriftlig avhandling av kandidatene, ble forkastet. Det ble åpnet for overgangsregler.

Kravene til spesialister var:

To års generell lønnet praksis. Spesialiseringstiden er fire år bortsett fra for psykiske lidelser som krever fem år. For spesialisering innen svangerskaps- og barselgymnastikk anbefales det at en i løpet av spesialiseringstiden bør ta ett års jordmorutdanning.

Helsedirektoratet og Norske Sykegymnasters Landsforbund (NSL) skal godkjenne de stedene der spesialpraksisen skal foregå.

Det må opprettes et godkjenningsorgan med representanter fra Helsedirektoratet, en spesiallege knyttet til spesialiseringsområdet, en sykegymnast som er spesialist og to vanlige sykegymnaster.

1952 Saken ble behandlet og ble vedtatt på landsstyremøtet 1952. Det ble vedtatt kriterier for spesialistordningen. Komiteen bes om å fortsette arbeidet sitt. Innstillingen ble oversendt Helsedirektoratet som videresendte den til Komiteen for utarbeidelse av regler for fysikalsk behandling og for utdannelse for sykegymnaster, Halvard Hegna-komiteen). Dette arbeidet resulterte ikke i oppnevnte spesialister.

1955. Spesialisering ble også et tema på landsmøtet i 1955. Helsedirektoratet ventet fortsatt på Hegna-komiteens innstilling, men det kom ingen avklaring om myndighetenes stillingstagende til forslag om spesialister i fysioterapi.

Om å utvikle en spesiell metode: Medisinsk manipulasjon – Manuell terapi

1952. Fysioterapeut Ronald Stensnes ble på 1940-tallet kjent med osteopati i England. I 1952 deltok Freddy Kaltenborn og Roald Stensnes på kurs hos legene James Cyriax og Menell i London. Disse to og Astri Østli hospiterte også hos Cyriax i London. Hjemme i Norge kontaktet de Norsk Forening for Fysikalsk Medisin ved legene Koefoed og Mellbye, og Norsk Revmatologisk Forening. Formålet var at legene skulle sette seg inn i dette spesielle området og få kunnskap om den praksisen fysioterapeutene var i ferd med å etablere. De skaffet seg lærebøkene til Dr. Cyriax og Dr. Menell. I 1954 etablerte Stensnes og Kaltenborn en studiegruppe sammen med sju andre fysioterapeuter i Norge: Odd Hagen, Gunvor Løken, Oddvar Holten, Odd Bakland, Astri Østli, Frank Rønning og Erik Hansen,- for å dyktiggjøre seg i medisinsk manipulasjon. Høsten 1954 endret studieringen navn til Spesialgruppen for Medisinsk Manipulasjon. Freddy Kaltenborn ble formann. I oktober 1955 kom Dr. Cyriax til Norge for å holde kurs for Spesialgruppen, og det ble avholdt eksamen for de ni. De fremstilte seg for Dr. Cyriax og Dr. Koefod med Dr. O. Melbye tilstede så de kunne skaffe seg legitimitet for å drive denne behandlingen i Norge. Freddy Kaltenborn fikk også utstedt et sertifikat fra Dr. Cyriax: This is to certify that I have found Mr. F. Kaltenborn a competent teacher of my manipulative technique. Kaltenborn begynte da nokså umiddelbart å holde kurs. Men Spesialgruppen så også behovet for å fortsette å utvikle sine kunnskaper, og Dr. Menell holdt et kurs for gruppen påfølgende år. Kaltenborn etablerte også kontakt med osteopaten Stoddard.

1957. I et rundskriv RTV 30S 28/2 1957 ble disse fysioterapeutene godkjent til å praktisere manipulasjon og traksjon for trygdekassens refusjonstakster, de samme som for annen fysikalsk behandling. Det var ikke egen MT-takst, men det ble oppfattet som et kvalitetsstempel i å få denne anerkjennelsen for metoden. Det er NFF som er garantist for fysioterapeutenes manuell terapi-kvalifikasjoner.

Gruppen fikk engelske legespesialister som lærere på kurs i Norge, og de dro også på kurs til England og Tyskland.

På landsstyremøtet i 1956 ble gruppen tatt opp som faggruppe i NFF med to stemmeres overvekt, kalt NSLs Spesialgruppe for Medisinsk Manipulasjon. Det ble etablert en godkjennelsesnemnd i et samarbeid med Norsk forening for Fysikalsk Medisin i forståelse med Den norske lægeforening. Dr Alvik og Dr Kofoed ble oppnevnte medlemmer fra Legeforeningen. Oslo Ortopediske Institutt og NFF var også representert i godkjennelsesnemnden. Denne nemnden var ansvarlig for innhold iutdannelsen og eksamen. Etter hvert som kravene økte, måtte alle avlegge ny eksamen. Inntil 1968 hadde 20 fullført fullstendig manuell terapi eksamen. I 1968 forhandlet NFF frem egen refusjonstakst for MT. Utdanningen var delt inn i 1. avdelingsom ble avsluttet med mobiliseringseksamen, og 2. avdeling med full manuell terapi eksamen.

De ble ikke godkjente spesialister, men ble den første gruppen av fysioterapeuter som etablerte et eget ”laug” ved at  de systematiserte et utdanningsforløp, satte eksamen som krav for å kunne praktisere metoden, og oppnådde en egen refusjonstakst som gav dem legitimitet som fysioterapeuter med spesiell kompetanse.

Andre metoder som fikk spesiell anerkjennelse

Bindevevsmassasje.  Bindevevsmassasjegruppen ble først etablert som en studiegruppe i 1957. De etablerte også kursvirksomhet der deltagerne måtte gjennomføre tester og eksamen for å kunne praktisere bindevevsterapi. Det kom forelesere fra tyske utdanningssteder, og fysioterapeut Helga Ødemark holdt kurs over en lang periode. Kursene ble mer omfattende og krevende etter hvert. I 1966 hadde de kurs som gikk over to bolker på totalt 60 timer. Metoden ble svært populær utover på 1960- og 1970-tallet. Bindevevsmassasjegruppen ble godkjent som faggruppe i NFF i 1963, integrert i NFFs faggruppe for nevrologisk fysioterapi i 1976, og ble så mye mindre synlig.

Psykomotorisk fysioterapi ble utviklet ved at sykegymnasten Aadel Bülow-Hansen samarbeidet med psykiater Trygve Bråtøy og senere psykiater Nils H. Houge. Arbeidet deres startet allerede på slutten av 1940-tallet. Metoden ble utviklet i nært samarbeid mellom lege og sykegymnast, og det tar år før metoden blir beskrevet som psykomotorisk fysioterapi (PMF). Det var i stor grad en lærer-svenn modell som ble lagt til grunn i starten. Aadel Bülow-Hansen tok elever som først gjennomførte egenbehandling (6-20 ganger). Deretter fikk de begynne å ta pasienter under hennes veiledning. Det ble etter hvert dannet en lærergruppe, og flere uformelle interessegrupper ble viktig for fagutviklingen. Fysioterapilærer Berit Heir Bunkan er en av fysioterapeutene som bidro til å utvikle og systematisere metoden på 1960-tallet. Etter hvert ble det utviklet kursrekker, litteraturstudier, hospitering og egenbehandling, samt eksamen for å få godkjenning til å utøve psykomotorisk fysioterapi. Faggruppen ble godkjent av NFF i 1973. For dem som var godkjente utøvere innen faggruppen, forhandlet NFF frem egen takst i 1974 for psykomotorisk fysioterapi, takst 33. Det var da 65 fysioterapeuter som fikk rett til å bruke denne taksten.

2. Nytt forslag om spesialisering i 1959 – oppnevning av de første spesialister

Neste gang spesialisering ble satt på dagsorden i NSL var i 1957. Det ble oppnevnt en ny komite som leverte sin innstilling i november 1959. Medlemmer av komiteen: Karen Hansteen, Robert McAdams, Freddy Kaltenborn, Astrid Østli, Elin Aas og Borghild Helene Olsen. Fra innholdet i komiteens innstilling som ble drøftet på landsstyremøtet 1959 siteres:

«Den offentlig godkjente fysioterapeut som akter å spesialisere seg skal på forhånd sette seg i forbindelse med NFF for å bli orientert om hvordan studiene skal legges an og hvor det skal foregå. En fysioterapeut kan etter vedtatte retningslinjer bli godkjent som spesialist i fysioterapi i en av de følgende medisinske disipliner:»

1. Medisinske lidelser: Thoraxlidelser; Reumatiske lidelser; Hjerte-kar-lidelser

2. Nevrologiske lidelser: Poliomyelitt; Cerebral Parese; Hemiplegi og Paraplegi

3. Ortopediske lidelser: Generell ortopedi; Medisinsk manipulasjon

4. Psykiatriske lidelser

5. Gynekologi

6. Yrkesmedisin

Fysioterapeuten kan velge en av nevnte undergrupper som sitt spesielle arbeidsfelt.

Før spesialiseringen forutsettes det 2 års praksis. Spesialpraksisen skal vare minimum 4 år. For å søke om godkjenning må kandidaten innlevere: Et skriftlig arbeide, selvvalgt emne, minimum 2000 ord i 5 eksemplarer før den praktiske demonstrasjonen. En praktisk demonstrasjon med 2-3 ulike kasus. Terapeuten begrunner behandlingen. Et sensorråd med 2 leger (spesialister), 2 fysioterapeuter (spesialister), 1 fra sentralstyret i NFF, 1 fra Oslo Ortopediske Institutt.

Retningslinjene inneholder litteraturlister, oppslagsbøker, hvilke lidelser terapeuten må kunne behandle, spesielle behandlingsformer og forslag til praksissteder. Det sies at overgangsbestemmelser vil bli gjort gjeldende. Det foreslås at sentralstyret skal sende melding om NFFs godkjente spesialister til departementet.

Landsstyremøtet 1959 vedtok retningslinjene for spesialisering i fysioterapi. Det ble opplyst i Fysioterapeuten at Sophies Minde vil opprette kandidatstillinger med tanke på spesialistutdanningen i ortopedi fordi de fleste spesialiteter vil kreve sykehustjeneste. Det oppfordres til at andre sykehus gjør det samme.

Basert på overgangsbestemmelsene oppnevnte sentralstyret 12. januar 1960 de første seks spesialistene:

  • Robert McAdam, nevrologi
  • Karen Hansteen, ortopedi
  • Freddy Kaltenborn, ortopedi
  • Borghild Helene Olsen, medisinsk
  • Elin Aas, medisinsk
  • Astrid Østli, yrkesmedisin

Alle disse hadde vært medlemmer av spesialiseringskomiteen. Spesialiseringskomiteen ble bedt om å fortsette arbeidet.

Innvendinger

Det er medlemmer som synes denne ordningen var for ambisiøs. Lokalforeningen i Nord-Trøndelag uttalte at forslaget er for komplisert, kravene er for store, kostnaden for den enkelte blir for stor. Andre innlegg i Fysioterapeuten tydet på at distrikts- Norge tvilte på om det var praktisk og økonomisk mulig å gjennomføre en spesialisering utenom de største byene. Enkelte mente også at enhver spesialisering ville føre til en fragmentering og splittelse i faget. Det ble argumentert også med at en spesialiseringstid på fire år, er urimelig med en 2-årig grunnutdanning. Et innlegg ble avsluttet med før forbundet gir seg i kast med en slik spesialiseringsplan, skulle det sikre den vanlig utdannede fysioterapeut lønnsvilkår som står på høyde med annen 2-årig fagutdannelse etter artium.

Den norske lægeforeningen hadde ikke uttalt seg i saken. Da saken om spesialisering ble publisert i Fysioterapeuten, grep foreningen for fysikalsk medisin inn i saken. Lægeforeningens forhandlingsutvalg var ikke villige til å godta at fysioterapeuter skulle bruke benevnelsen spesialist på medisinske fagområder der legene var spesialister. Legeforeningens representanter foreslo at en istedenfor spesialisering burde satse på en høyere utdanning av mer generell art, som ble avsluttet med eksamen og et selvstendig diplomarbeid. Da måtte tittelen endres fra spesialist til diplomfysioterapeut. NFFs sentralstyre gikk i dialog med Legeforeningen og uttalte: Det er ikke så meget å oppnå status som spesialist, men å finne frem til en ordning som vil bidra til å stimulere utøvere av faget til å erverve seg ytterligere kvalifikasjoner. I annen rekke kommer så et ønske om rimelig godtgjørelse.

På landsstyremøtet 1960 ble det vedtatt at å gå videre med forslaget som var utarbeidet av spesialiseringskomiteen og samarbeide med Legeforeningen. Det ble presisert at arbeidet også måtte omfatte videreutdanning med diplom for fysioterapeuter som drev ambulant og profylaktisk virksomhet. Videre ble det lagt vekt på at sensorene burde bestå av flere fysioterapeuter enn leger, og at sentralstyret skal foreta innstilling til rådet.

Ny komite ble oppnevnt: Karen Hansteen, Astri Østli, Robert McAdam, F. Kaltenborn og Borghild Helene Olsen.

De spesialister som var utnevnt, fraskrev seg frivillig sine titler i henhold til referat i Fysioterapeuten. Imidlertid hevdet Kaltenborn i et åpent brev til sentralstyret, referert i Fysioterapeuten nr 4/1989 at han og Astrid Østli ikke frasa seg titlene. De bare godkjente å ikke bruke tittelen i to år frem til ny ordning var på plass. Noen ny avklaring kom imidlertid ikke innen to år.

3. Fra spesialist til fysioterapeut med diplom 1962

NFF ved spesialistkomiteen og Legeforeningens komite ble i løpet av 1961 enige om et opplegg som begge foreninger sluttet seg til. Innstillingen handlet om videre utdanning som skulle lede frem til tittelen fysioterapeut med diplom innen følgende områder; sykdommer i respirasjonsorganene, revmatiske lidelser, CP, paraplegi, amputasjoner, reversible funksjonsmekaniske lidelser og fysisk attføring

Ordningen bygget på to års grunnleggende praksis, fire års tjeneste, herav 1 ½ år på hospital og et år på annet godkjent praksissted. En godkjenningsnemd skulle forestå eksamen som også innbefattet et innlevert skriftlig arbeid.

Ved nyttår 1962 uttalte formannen Karen Hansteen i lederartikkelen i Fysioterapeuten nr 1/1962: Komiteen for videreutdannelse har hatt sitt siste møte med den oppnevnte legekomiteen og det forberedende arbeidet er nå ferdig. Man er blitt enige om en ordning med videreutdannelse på bred basis med diplom. Det vil bli oppnevnt en permanent nemd som skal utarbeide de nærmere detaljer.

NFF og Legeforeningen oversendte det omforente forslaget til Helsedirektoratet i januar 1962. Det foreligger ikke noe svar til NFF om at saken ble realitetsbehandlet i Helsedirektoratet. Det ble ikke utnevnt flere spesialister basert på dette forslaget. Spesialiseringssaken er i realiteten blitt en sak om videreutdanning i fysioterapi.

Helsedirektoratet oppnevnte en 7-mannskomite som besto av fem leger og to fysioterapeuter. Denne komiteen med prof. dr. med. Ivar Alvik som leder, skulle ta seg av alle saker som angikk fysioterapi. Dens første mandat var å utarbeide en plan for en statlig fysioterapiskole. (Alvik I – ref. Fysioterapeuten 8-9/1964.)

4. Videreutdanning i ortopedisk fysioterapi 1975 – Spesialfysioterapeut

Til landsstyremøtet 1975 la NFFs faglige utvalg frem et forslag til videreutdanning i ortopedisk fysioterapi som skulle gi rett til å bruke tittelen spesialfysioterapeut.

Forslaget var bygget på en modell der fysioterapeuter etter grunnutdanning og turnusår skulle ha klinisk praksis i to år. I denne perioden skulle kandidaten gjennomføre tre NFF-kurs. De kunne velge tre av seks alternative NFF-kurs. Samtidig er kursene E1 og E2, R1 og R2 obligatoriske, (undersøkelse og behandling av ekstremiteter og collumna). Deretter er det 1 år basisfag med fagkretsen: Anatomi, fysiologi, biomekanikk, røntgendiagnostikk, sosial medisin, sosial politikk, sosial psykologi, sosial pedagogikk.

Neste etappe er hospitering og kliniske fag i ett år. Dette året avsluttes med mobiliseringseksamen. De siste to årene kan en velge fagretning ortopedi eller manuell terapi. Disse to årene består av relevant hospitering ved ulike avdelinger. Studiet avsluttes med praktisk teoretisk eksamen og en skriftlig særoppgave. Dette er et opplegg som bygges opp basert på de kurs og den erfaring en har med manuell terapi utdanningen så langt, men gjør den mer omfattende.

Debatten på landsstyremøtet viste at det var stor uenighet om dette forslaget om spesialfysioterapeuttittelen. Forslaget ble ikke vedtatt. Sentralstyret foreslo en ny etter- og videreutdanningskomite med bred sammensetning fra forbundet og fysioterapiskolene. Mandatet skulle være å utrede etter- og videreutdanning med sikte på å tilpasse de ulike fagkretser til universitetsfagenes struktur slik at utdanningen med tiden kunne bli faglig og lønnsmessig kompetansegivende.

Etter forslag fra Osloforeningen ble det vedtatt at sentralstyret bes arbeide videre med et utvidet etter-og videreutdanningsforslag etter de prinsipielle retningslinjer som er fremkommet på møtet, hvor det framlagte forslaget om ortopedisk videreutdanning kan integreres.

I andre halvdel av 1970-tallet og opp mot slutten av 1980-tallet var det mange initiativ og debatter om videreutdanning. Det åpnet seg nye videreutdanningsmuligheter for fysioterapeuter. På slutten av 1980-tallet anslår en at nærmere 1000 fysioterapeuter har gjennomført fysioterapirelevant videreutdanning. Det reises på ny debatt om ikke dette bør gi lønnskompensasjon eller legge grunnlag for en spesialisttittel. Tidligere har en ment at videreutdanningen skal kvalifisere for ”høyere” stillinger og derved gi uttelling lønnsmessig på den måten.

Landsstyremøtet 1987 vedtok bruk av spesialistbetegnelse

I 1986 kom det en henvendelse til sentralstyret fra NFFs faggruppe i ergonomi om bruk av betegnelsen bedriftsfysioterapeut MNFF. Begrunnelsen var synliggjøring av bedriftsfysioterapeutenes fagområde vis a vis andre. Begrunnelsen var også at det var lettere å få gjennomslag for bedriftsfysioterapi som eget fagområde når det var nødvendig å inneha spesielle kvalifikasjoner. På bakgrunn av denne henvendelsen besluttet sentralstyret å nedsette et ad hoc utvalg som skulle utrede de prinsipielle sidene rundt spesialisering. Sentralstyret bestemte senere å legge saken frem for landsstyremøtet i 1987 som Utredning av konsekvensene ved bruk av spesialistbetegnelse.

I debatten ble det sagt at NFF hadde arbeidet lenge med bruk av spesialistbetegnelsen. Spesialbetegnelsen er en form for synliggjøring av at en kan noe ut over grunnutdanningen. Ikke alle var enige, men et stort flertall gikk inn for bruk av spesialistbetegnelse. Videre vedtok landsstyremøtet å gi sentralstyret mandat til å nedsette et utvalg som skulle utarbeide kriterier, tilknytningsområder, retningslinjer for bruk av tittel, overgangsbestemmelser og hvordan en spesialistordning skulle administreres. Utvalget skulle levere sin innstilling innen 5. mars 1989.

5. Landsstyremøtet 1989 – Forslag til spesialiseringsordning

Landsmøtet 1987 hadde altså vedtatt at en ville ha en ordning som innebærer bruk av spesialistbetegnelse i fysioterapi, som i 1952. Landsmøtet 1989 skulle ta stilling til hvilke krav en skulle stille og administrering av ordningen. Målsettingen med ordningen er å gi et bedre fysioterapitilbud til brukerne ved å stimulere fysioterapeuter til teoretisk og praktisk kompetansebygging innen et avgrenset område av faget.

Spesialiteten kunne utøves der fysioterapeuten har sitt virkefelt til daglig i henhold til tradisjonell utøvelse og i forhold til morgendagens behov. NFF skulle satse på å etablere en ordning og søke om offentlig godkjenning etter hvert.

Utdrag fra rapporten – Bruk av spesialistbetegnelse i fysioterapi:

Den fremlagte ordningen er basert på vekttall:

  • Del 1: Grunnutdanning 2, 21/2 eller 3 årig: 40, 50 eller 60 vekttall
  • Del 2: Generell videreutdanning: 10 vekttall
  • Del 3: Fagspesifikk videreutdanning: 40 vekttall
  • Del 4: Forskningsmetodikk og vitenskapsteori: 20 vekttall

Inneholder et prosjektarbeid, 400 timer = 10 vekttall (30 studiepoeng).
Ett år fagspesifikk praksis.
Faglig ajourføring for å beholde tittelen: 100 timer kurs/seminarer siste fem år.
Praktisering av spesialiteten i minst to år på heltid siste fem år. Tittelen kan bli tilbakekalt om en ikke holder seg faglig ajour.

Rapporten bruker følgende eksempel:

  • Grunnutdanning to år: 40 vekttall
  • Grunnleggende videreutdanning ½ år: 10 vekttall
  • MT eller annen to-årig fagspesifikk utd.: 40 vekttall
  • Kompetansedel med oppgave: 20 vekttall
  • Totalt: 110 vekttall

Til sammenligning med universitetsmodellen:

  • Cand.mag.: 70 vekttall
  • Hovedfag: 110 vekttall

De seks spesialistområdene i ordningen er:

  • Forebyggende fysioterapi, miljø, helse
  • Fysioterapi for barn og unge
  • Manuell terapi
  • Rehabilitering av eldre
  • Psykiatrisk/psykosomatisk fysioterapi
  • Generell fysioterapi

Det understrekes at det er en utfordring at områder som habilitering av barn og unge, rehabilitering av eldre og miljørettet helsevern, fortsatt ikke har noen godkjent videreutdanning.

Overgangsbestemmelsene med varighet ca fem år:

Alternativ 1: Gjennomgått en av de fagspesifikke videreutdanningene eller tilsvarende. Minst to års sammenhengende praksis fra fagområdet i løpet av de siste fem år. Dokumentert kunnskap i forskningsmetode og vitenskapsteori og faglig pedagogisk utviklingsarbeid eller generell videreutdanning i fysioterapi.

Alternativ 2: Fysioterapeuter som har vært med å utvikle og gjennomføre videreutdanninger uten å ha vært deltagere. Fysioterapeuter som har vært studieledere eller lærere på videreutdanninger samt studieledere og lærere.

Minst to års sammenhengende praksis fra angjeldende fagområde i løpet av de siste fem årene. Dokumentert kunnskap i forskningsmetoder og i vitenskapsteori, studium i faglig-pedagogisk utviklingsarbeid, eller generell videreutdanning i fysioterapi.

Kriteriene for spesialistbetegnelsen vil markere det faglige innholdet i spesialiteten. Spesialiseringen skal være en prosess som består av ulike stadier i løpet av minst fem år etter grunnutdanningen. Ordningen bygger på at en omstrukturerer videreutdanningen med tanke på fremtidig 2-årige videreutdanninger.

Opprettelse av et kompetansegivende studium i forskningsmetodikk og vitenskapsteori.

Faggrupper med videreutdanning skal ha en representant hver i en spesialistkomite som skal overvåke alle forhold av videreutdanning innen spesialiteten og vurdere det faglige innholdet. Sentralstyret oppnevner et spesialistråd med bred faglig sammensetning som er et rådgivende organ for sentralstyret. Disse vurderer søknader og innstiller for sentralstyret.

Sentralstyret har fullmakt til å opprette spesialistkomite og spesialistråd. Utdanningsseksjonen foreslås utvidet med en halv stilling. Utdanningsseksjonen fungerer som sekretariat for spesialistrådet og er saksforbereder for spesialistkomiteen og spesialistrådet.

Innstillingen fra spesialistutvalget ble i alt vesentlig vedtatt av landsstyremøtet 1989. Sentralstyret fikk fullmakt til å arbeide fram og iverksette en spesialistordning i tråd med vedtakene som var fattet.

Interimsrådet ble oppnevnt i 1990 for å få ordningen på plass:

Interimsrådet hadde representanter fra faggruppene, fysioterapihøgskolene, sentralstyret og utdanningskonsulenten som sekretær. Interimsrådets funksjonstid var frem til 31.desember 1991. Da ble interimsrådet erstattet av spesialistrådet.

Interimsrådets innstilling til benevnelser i 1990:

Spesialisttittel tildeles etter individuell søknad fra NFFs medlemmer.

Spesialisttittel-benevnelse: Fysioterapeut NN, spesialist i … MNFF

Spesialistområder:

  • Spesialist i barnefysioterapi
  • Spesialist i forebyggende helsearbeid
  • Spesialist i rehabilitering av eldre
  • Spesialist i manuell terapi
  • Spesialist i psykiatrisk/ psykomotorisk fysioterapi
  • Spesialist i allmenn fysioterapi (uten at kravene var klare)

Overgangsordningen er tidsbegrenset til fem år fra 1. januar 1991:

  1. Praksis. To årsverk praksis, minimum halv stilling innen det aktuelle spesialområde i løpet av de siste fem år. Som praksis godkjennes klinisk arbeid innenfor spesialistområdet, undervisning, forskning eller utviklingsarbeid.
  2. Forskningskurs. NFFs innføringskurs i forskning eller tilsvarende
  3. Spesielle krav. Alle spesialitetene må ha logisk oppbygget utdanning innen spesialiteten tilsvarende ett år. Ulike krav avhenger av utdanningsmuligheter
  4. ½ årig videreutdanning eller tilsvarende

Eksempel: Helse og miljøarbeid, spesielle krav:

3. Grunnkurs for bedriftshelsetjenesten
4. Videreutdanning i forebyggende fysioterapi – ergonomi
Alternativ for 3 og 4 er 1-årig videreutdanning i forebyggende fysioterapi – ergonomi

5. 1/2 videreutdanning i fysioterapi eller 1/2 årig pedagogisk videreutdanning.

Eksempel: Manuellterapi og psykiatrisk/ psykosomatiskfysioterapi, spesielle krav:
3. Full MT-utdanning/ full psykomotorisk fysioterapikompetanse
4. ½ års relevant kompetansegivende studium.

I juni 1991 har spesialistrådet kommet frem til når spesialistpraksis skal beregnes fra:

  • For manuellterapi, fullført mobiliseringseksamen/MT1
  • For psykiatrisk /psykosomatisk, fullført kurs 1 i psykomotorisk fysioterapi
  • For barnefysioterapi, forebyggende helsearbeid og rehabilitering, gjennomført 200 kurstimer innenfor spesialistområdet.
  • Det foretas også noen justeringer i kravene innen enkelte spesialiteter.

De første spesialistene 1991

Sentralstyret oppnevnte i juli 1991 de første 13 spesialistene etter reglene for overgangsordningen. 22 fysioterapeuter hadde søkt, sju ble avslått og to søknader utsatt i denne første runden. Av de oppnevnte spesialistene kom fire innen barnefysioterapi, én i MT og åtte med psykiatrisk/psykosomatisk spesialitet. Spesialistene må fornye sin godkjenning innen fem år.

Ergonomigruppa ba i 1991 om ny behandling av spesialistbetegnelsen Forebyggende helsearbeid. Ny benevnelse ble Spesialist i helse- og miljøarbeid.

Det første spesialistrådet fungerte fra 1. januar1992 til 31. desember 1995. I denne perioden ble det godkjent 303 spesialister, 22 av disse etter alternativ 2.

På landsmøtet 1993 ble forslag til en ny spesialitet fremlagt: Akuttmedisin/sykehusfysioterapi som ikke ble vedtatt. Benevnelsen spesialist i rehabilitering ble foreslått to-delt.

Spesialistrådet uttalte videre: Spesialistrådet ser at det i overgangsordningen er lagt for svake eller for løse krav til praksis. I den fremtidige ordningen må det legges mer presise rammer og krav til praksis. Praksiskravene må i tillegg til å inneholde kvantitative mål også inneholde krav om innhold og kvalitet. F.eks kan veiledning bli viktige elementer i den fremtidige ordningen.

I forslag til fremtidig ordning skjerpes kravene til praksis. For praksis etter godkjent videreutdanning stilles krav om veiledet praksis som spesifiseres til to kollegabaserte veiledningssamlinger per år av minimum én dags varighet.

Landsmøtet vedtok videre at det kompetansegivende studiet i forskningsmetodikk og vitenskapsteori utgår. FOU innarbeides i den grunnleggende og fagspesifikke videreutdanningen.

I januar 1994 er det ca 100 godkjente spesialister. Ordningen skal evalueres i perioden. Overgangsordningen opphører per 31. desember 1995.

Spesialisttittel 1994 tildeles etter individuelle søknad og gis kun til NFFs medlemmer.

Spesialist, Fysioterapeut NN:……..MNFF

  • spesialist i allmenn fysioterapi
  • spesialist i barnefysioterapi
  • spesialist i helse- og miljøarbeid
  • spesialist i manuellterapi
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i geriatri/ gerontologi
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i nevrologi
  • spesialist i psykiatrisk/ psykomotorisk fysioterapi

Administrering av ordningen:

Landsmøtet vedtar endringer av prinsipiell karakter, herunder opprettelse av nye spesialistområder.

Sentralstyrets oppgave:

  • effektuerer landsmøtets vedtak
  • oppnevner spesialistråd
  • godkjenner spesialister
  • er ankeinstans ved godkjenning
  • vedta endringer av overordnet karakter innen rammene av landsmøtets vedtak.

Spesialistrådet:

Består av en representant fra hvert spesialistområde med funksjonstid fire år.

Mandat:

  • Spesialistrådet innstiller overfor sentralstyret for godkjenning av spesialister. Spesialistrådet er godkjenningsinstans for utdanning som gir spesialistkompetanse. Spesialistrådet fungerer ut over dette som rådgivende organ og innstiller overfor sentralstyret i saker som omfattes av spesialistordningen.

Arbeidsoppgaver:

  • Innstiller for godkjenning
  • godkjenner utdanninger som gir spesialistkompetanse
  • godkjenner hvilke faggrupper/ andre utvalg som kan oppnevne medlemmer til det enkelte spesialistutvalg
  • forbereder ankesaker for sentralstyret
  • foretar vurderinger og justeringer innenfor rammen av landsmøtet og sentralstyrets vedtak
  • innstiller på faglig organisastoriske og administrative endringer av overordnet karakter
  • veileder søkere.

Spesialistutvalget:

  • Består av tre-fem medlemmer fra hvert spesialistområde og oppnevnes for to år av gangen.
  • forslår utdanninger som kan godkjennes innenfor hvert spesialistområde
  • har konsultativ funksjon i godkjenningssaker
  • foreslår kandidater til spesialistrådet
  • er høringsinstans i saker knyttet til spesialistområdet.

Tittel kan tildeles etter to alternativer:

Alternativ 1 innebærer at en oppfyller krav av generell art, samt spesielle krav knyttet til hvert spesialområde.Tildeling etter alternativ 2 er rettet mot fysioterapeuter som har stått sentralt i oppbygging, utvikling og/eller gjennomføring av etter- og videreutdanning.

Ajourføringskrav for å opprettholde spesialiteten etter fem år:

100 timer dokumentert deltagelse på kurs, seminar med relevans til fagområdet de siste fem år, praktisering av spesialiteten i løpet av de siste årene, tilsvarende minimum to år på full tid.

Alternativ 1
Generelle krav:

  • To årsverk praksis, minimum ½ stilling innenfor gjeldende fagområde i løpet av de siste fem år. Som praksis godkjennes klinisk arbeid, undervisning, forsknings- og utviklingsarbeid.
  • Gjennomgått NFFs innføringskurs i forskning eller dokumentert kunnskap i vitenskapsteori og metoder.
  • Godkjent praksis regnes etter gjennomført 200 kurstimer innenfor spesialistområdet.

Spesielle krav er knyttet til hvert enkelt spesialistområde. Det listes opp ulike alternativer alt etter hvilke utdanninger som finnes innen spesialiteten.

Eksempel: Allmenn fysioterapi

3. Tilsvarende 1 1/2 år etter- og videreutdanning relatert til spesialistområde. Modulrekker i modulbasert kurssystem for fysioterapeuter kan være et alternativ. Administrasjonsutdanning. Søker vil få uttelling for 100 timer.
4 . 1/2 års relevant kompetansegivende utdanning
5. 1/2 års pedagogisk utdanning, faglig pedagogisk utviklingsarbeid for helsepersonell eller tilsvarende.

Det listes også opp eksempler på utdanninger som er godkjente som relevante kompetansegivende utdanninger i spesialistutdanningen.

Landsmøte 1995 – Forslag til fremtidig spesialistordning

For å imøtekomme kritikken om at det var lagt for liten vekt på praksis, ble praksiskravet utvidet fra to til tre år. For å kunne stille kvalitative krav til praksis ble det innført krav om veiledning i praksis. Det ble vedtatt å etablere endringene fra 1. januar 1996. Det ble ikke foreslått endringer i krav til utdanning. I krav til ajourføring kom det inn et nytt punkt om to kollegabaserte veiledningssamlinger per år av minimum en dags varighet. Det ble innført tre utvidelser under spesialiteten rehabilitering:

  • Hjerte/lunge
  • ortopedi/revmatologi
  • obstetrikk/føde/gynekologi

Det ble vedtatt at det skal arbeides videre med kravene til en spesialitet i onkologi.

Det vedtas en ny spesialitet: Idrettsfysioterapi.

Det ble videre besluttet å opprette et ankeutvalg. Sentralstyret hadde tidligere vært både godkjennings- og ankeinstans. Fysioterapiutdanningene ønsket ikke å sitte i spesialistrådet, og deres plass ble tatt ut av rådet.

Ny ordning trådte i kraft fra 1. januar 1996 da overgangsordningen utløp ved årsskiftet. Unntaket er for allmenn fysioterapi, idrettsfysioterapi, rehabilitering med fordypning i hjerte/lungefysioterapi, obstetrisk/gynekologisk/fødselsfysioterapi og ortopedisk/nevrologisk fysioterapi der overgangsordningen varer til 31. desember 1998. Etter den tid vil søkere måtte dokumentere tre årsverk praksis de siste seks år.

Landsmøte 1998 - Spesialistordningen i NFF

Totalt godkjente spesialister per 1. juli 1998 er 587. I 1998 er spesialisttitlene:

  • Spesialist i allmenn fysioterapi MNFF (33)
  • spesialist i barnefysioterapi MNFF (107)
  • spesialist i helse- og miljøarbeid MNFF ( 47)
  • spesialist i idrettsfysioterapi MNFF (15)
  • spesialist i manuellterapi MNFF ( 152)
  • spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi MNFF (185)
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i geriatrisk fysioterapi MNFF (8)
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i hjerte- og lungefysioterapi MNFF (8)
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i nevrologisk fysioterapi MNFF(28)
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i obstetrisk og gynekologisk fysioterapi MNFF (2)
  • spesialist i rehabilitering med fordypning i ortopedisk og revmatologisk fysioterapi MNFF (1)

Ny spesialitet i onkologisk fysioterapi ble vedtatt i 1998.

Rehabilitering med fordypning i ortopedisk og revmatologisk fysioterapi deles i to spesialiteter:

  • rehabilitering med fordypning i ortopedisk fysioterapi
  • rehabilitering med fordypning i revmatologisk fysioterapi.

Alle spesialiteter og fordypningsområder skal være representert i Spesialistrådet. Representantene oppnevnes for tre år av gangen.

Overgangsordningen for spesialitetene onkologisk fysioterapi, fordypning i revmatologisk fysioterapi og fordypning i ortopedisk fysioterapi opphørte fra 31. desember 2001.

Spesialistordningen 1999-2001 presenteres i Fysioterapeuten nr 9/1999.

  • Det er godkjent nærmere 600 spesialister per 1. januar 1999, og det er 13 spesialistområder. De to nye områdene er onkologisk fysioterapi og rehabilitering med fordypning i ortopedisk fysioterapi og rehabilitering med fordypning i revmatologisk fysioterapi.
  • Krav til praksis er tre årsverk, min. halv stilling innen spesialistområdet i løpet av de siste sju år. Deltagelse i en kollegaveiledningsgruppe i løpet av praksisperioden.
  • Forskningskunnskaper, innføringskurs i forskning eller tilsvarende.
  • Minst ett år (800) timer fysioterapispesifikk etter- og videreutdanning. Noe ulike krav innen de ulike spesialitetene. Ett og et halvt år videreutdanning i tillegg til det fysioterapispesifikke året.

Godkjenningen gjelder for sju år Det må søkes om fornyet godkjenning. Det er krav som må dokumenteres. Overgangsordning gjelder for onkologi og rehabilitering med fordypning i ortopedi og revmatologi til 31. desember 2001. Det er 13 representanter i spesialistrådet.

 

2001 Spesialistrådet nedlegges og erstattes av Fag- og spesialistrådet som behandler prinsipielle saker vedrørende spesialistordningen. Søknadene behandles i sekretariatet, men den enkelte faggruppe innstiller til godkjenning overfor sentralstyret to ganger per år.

 

Representantskapsmøtet 2003 vedtok nye krav til spesialister i manuell terapi: Kurs i røntgendiagnostikk, differensialdiagnostikk, trygdemedisin og kurs i laboratorieundersøkelser fra 2. halvår 2003. Bakgrunnen er at fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi nå også er primærkontakt, dvs pasienter har direkte tilgang til MT uten legehenvisning.

Landsmøtet 2004 behandlet forslag om at det må bli et krav med masterutdanning i spesialistordningen. Vedtaket ble at masterutdanninng kan være et alternativ til 2.5 års etter- og videreutdanning, men ikke et krav. Det ble et krav at spesialistpraksisen skal være med veiledning.

Revisjon av spesialistordningen 2008

NFFs spesialistordning har ikke vært revidert i løpet av 2000-tallet. NFF har ventet på en offentlig avklaring av ordningen uten at det har skjedd. Sentralstyret vedtok i september 2008 å revidere hele ordningen. Både faget og utdanningene har endret seg i denne tiden. Fagseksjonen i NFF vil bruke 2009 til denne gjennomgangen.

Men umiddelbart blir det en endring i kravene til spesialiteten psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. For å kunne heve takst A9 må en nå ha utdanning tilsvarende 120 studiepoeng. Kravet kommer som en følge av at en må ha master for å heve takst A8 for manuellterapi, og sentralstyret ønsker at kravene for disse takstene skal være på sammen nivå.

Den forventede kliniske masterutdanningen i psykiatrisk psykosomatisk fysioterapi er ikke kommet i gang som forventet, og NFF er ikke tilfreds med den faglige utviklingen på videreutdanningene i Tromsø og i Oslo.

6. Landsmøtet 2010 - nye krav til spesialistgodkjenning

Etter vedtak på landsmøtet 2010 ble nye krav til spesialistordningen innført, og betegnes nå som en forbundsintern spesialistordning. Ordningen er basert på autorisasjon som fysioterapeut, to årsverk praksis, medlemskap i NFF, fysioterapifaglig eller helsefaglig mastergrad med 120 studiepoeng, to årsverk veiledet praksis i spesialfeltet. Det er egne regler for manuell terapi og psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. For fysioterapifaglig mastergrad som har 30 studiepoeng praksis, kreves ett års veiledet spesialpraksis. For helsefaglig master kreves to årsverk. Det vurderes også hvor relevant masteren er for den aktuelle spesialiteten.

Det stilles kompetansemål til hver enkelt spesialitet, og fornyet godkjenning hvert 7. år med krav om to årsverk praksis innen spesialistområdet siste sju år, og 200 timer faglig ajourføring fra minst tre læringsaktiviteter innen spesialistområdet, herav obligatorisk kollegaveiledning.

NFF opprettholdt de 13 spesialitetene med overgangsordning frem til utgangen av 2015 med siste søknadsfrist 1. september 2015. Sentralstyret godkjenner nå spesialister etter innstilling fra sekretariatet.

I den nye ordningen er det mulig å legge til grunn helsefaglig mastergrad eller fysioterapifaglig mastergrad. En helsefaglig master er en mastergrad som er rettet mot dem som har helsefaglig bachelorgrad, eller innrettet mot økt kompetanse innen bevegelse og aktivitet. Det kreves to års veiledet praksis etter helsefaglig master. Fysioterapifaglig master forutsetter fysioterapifaglig bachelorgrad og det er min. 15 studiepoeng praksis for å gå opp til eksamen, og ett års veiledet praksis.

2014. Folkehelsearbeid ble godkjent spesialitet i 2014 for å synliggjøre fysioterapeuters bidrag i folkehelsearbeidet.

Benevnelsene på spesialisttitlene 2014 er:

  • Spesialist i allmennfysioterapi
  • spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi
  • spesialist i folkehelsearbeid
  • spesialist i fysioterapi for eldre
  • spesialist i helse, miljø og ergonomi
  • spesialist i hjerte- og lungefysioterapi
  • spesialist i idrettsfysioterapi
  • spesialist i kvinnehelse
  • spesialist i manuellterapi
  • spesialist i nevrologisk fysioterapi
  • spesialist i onkologisk fysioterapi
  • spesialist i ortopedisk fysioterapi
  • spesialist i psykomotorisk fysioterapi
  • spesialist i revmatologisk fysioterapi.

Krav for å bli spesialist i 2016. Fra NFFs nettsider:

For å bli spesialist må du være medlem i NFF, ha en masterutdanning enten fysioterapifaglig eller helsefaglig. I tillegg må du ha to årsverk praksis i spesialistfeltet, tatt på hvilken som helst tidspunkt etter autorisasjonen. Du må også ha ett eller to års veiledet praksis i spesialfeltet, tatt etter masterutdanning og et 24 timers nettbasert kurs i veiledning. Gjennom dette skal du dokumentere at du har nådd kompetansemålene for spesialiteten.

Per 15. juli 2016 er det godkjent til sammen 1427 spesialister i NFF.

Offentlig spesialistgodkjenning 2001–2016

Landsmøtet 2001 vedtok en videreføring av tidligere arbeid for økt anerkjennelse og offentlig godkjenning av spesialister i fysioterapi. NFF tok dette opp ved flere møter mellom NFF og Sosial- og helsedirektoratet. I 2003 innkalte direktoratet til møte hvor offentlig godkjenning av spesialister innen manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi ble diskutert. I 2003 er det fortsatt ingen formel aksept av spesialisttittelen for fysioterapeut. En kan se stadig flere stillingsannonser som ettersøker spesialfysioterapeuter med spesialistgodkjenning eller annen relevant etter- og videreutdanning.

Landsmøtene har pålagt sentralstyret å arbeide frem offentlig godkjenning av spesialister i fysioterapi. Det må imidlertid en forskriftsendring i helsepersonelloven til for å gjøre dette mulig. NFF satset innledningsvis på godkjenning for fysioterapeuter med spesialisering i manuell terapi og psykomotorisk fysioterapi siden disse hadde offentlig godkjente utdanninger og takstkompetanse som grunnlag.  Saken ble behandlet både i Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet og i Stortinget.

I juni 2004 sier Sosial- og helsedirektoratet at spørsmål om spesialistgodkjenning for fysioterapeuter må vente til 2005. Det vil kreve endring i forskrift om spesialistgodkjenning. Det vil i så fall gjelde manuell terapi og psykomotorisk fysioterapi. Da Stortingets sosialkomite skulle vurdere autorisasjon for naprapater og osteopater i 2005, tok MT-gruppa i NFF direkte kontakt med komiteen uten å gå om NFFs ledelse for også å få vurdert egen autorisasjon. (Ref. Fysioterapeuten nr 9/2005). Spørsmål om autorisasjon ble ikke fulgt opp.

Våren 2006 forventes det at forskriftsendringen vil komme. NFF utvidet da sitt forslag om spesialistgodkjenning av manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi til også å inkludere spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi, spesialist i helse- og miljøarbeid, spesialist i idrettsfysioterapi og spesialist i rehabilitering med fordypning i nevrologi.

2007

NFF fortsatte å holde løpende kontakt med helsemyndighetene og politikere for å understreke behovet for fremdrift. MT-gruppa i NFF gikk i 2007 ut og stadfestet at de vil arbeide for offentlig godkjenning som spesialist som primær løsning, ikke autorisasjon. Dette vil understreke at masterutdanningen ikke er en ny utdanning, men en videreføring av videreutdanning for fysioterapeuter på mastergradsnivå.

2009 Helseministeren i Stortinget.

I revisjon av nasjonalbudsjettet ville departementet komme tilbake til saken, men statsråden støttet Helsedirektoratet i at det ikke er behov for egen autorisasjonsordning for manuellterapeutene. Han viser til Ot.prp.nr. 83 (2009) Om lov om endring i helsepersonelloven, hvor spørsmålet om å åpne opp for spesialistgodkjenninger av andre helsepersonellgrupper enn leger vil komme opp.

Ytterligere komplisert ble det da en utbrytergruppea fra NFFs faggruppe for manuellterapi som kaller seg Norsk Manuellterapeutforening (NMF), sendte en egen henvendelse til Helse- og omsorgsdepartementet om autorisasjon av manuellterapeuter istedenfor offentlig godkjenning av spesialiteten. Henvendelsen ble avslått i 2013. Deretter tok NMF opp forslaget direkte med Stortinget som også avviste forslaget i 2014.

2015 I St.meld.nr.26 (2014-1015) Om fremtidens primærhelsetjeneste- nærhet og helhet er det foreslått å vurdere om fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi skal inkluderes i en offentlig spesialistgodkjenning sammen med sykepleiere som også har nærmere definerte mastergradsutdanninger. I 2016 er det fortsatt ingen avklaring om offentlig godkjenning av spesialister i fysioterapi.

 

Kildehenvisninger:

Sykegymnasten 1939 og 1949

Fysioterapeuten 1951-2015

Arkivmateriale NFF, (boks 87 med mer) 

Landsmøtepapirer NFF 

Årsberetninger fra sentralstyret

Berit Heir Bunkan: Fra Wilhelm Reich til Trygve Braatøy og Aadel Bulow-Hansen- tradisjonen i Norge, forlag ABM-media a/s 2014.

Offentlige utredninger og dokumenter

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser