Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

Fra selvoppnevnte spesialister til NFF-basert spesialisering


I tidsskriftet Sygegymnasten omtales spesialisering i et referat fra Oslo Sykegymnasters Forenings medlemsmøte 2. juni 1939. Der fremkommer det at enkelte sykegymnaster kaller seg spesialister, og annonserer med at de er spesialister innen ulike områder av sykegymnastikken. Dette mente formann Gunvor Drake i Oslo-foreningen ikke var korrekt så lenge det ikke var noen instans som godkjente spesialister, og saken ble henvist til sentralstyret. Foreningen vedtok at "avertering av spesialitet tillates ikke." Majoriteten ville ikke at noen skulle stikke seg frem for å være bedre enn kollegene.

Spesialisering har altså stått på sakskartet ved ulike anledninger i hele forbundets historie. Det har dreid seg om ulike modeller og krav til godkjenning. Etter hvert er det utdanningskravene og tilgjengelighet på relevante utdanningstilbud som ble rådende. Kurs og videreutdanninger erstattes i 2010 av krav til mastergrad for alle godkjente spesialiteter i NFFs regi.

NFFs mål har hele tiden vært at en må få offentlig godkjente spesialister. I starten oversendte NFF forslagene til myndighetene, og håpet det ville ordne seg. Legene i systemet har imidlertid greid å hindre gjennomslag. Med spesialistordningen som ble satt ut i live i 1991, valgte NFF å lage egen godkjenningsordning i påvente av offentlig godkjenning. At dette har tatt utrolig mye lenger tid enn forutsatt, har vært en utfordring for de til enhver tid sittende ledere i forbundet fram til i dag.

Helt fra 1950-tallet har det vært to fagområder som har skilt seg ut, ved at fysioterapeuter arbeidet systematisk med fagutvikling og formaliserte kompetansen i form av kursrekker, hospitering og eksamensordninger. Fagområdene er manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi. Disse ble heller ikke spesialistområder i NFF før i 1991.

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser