Kapittel 15

Videreutdanning.


Det er vanskelig å skille mellom spesialisering og videreutdanning i fysioterapeutforbundets historie. Forsøket på å få til en spesialistordning har gått gjennom videreutdanning enten det er teori eller praksis, men spesialisering og videreutdanning omtales her i to ulike kapitler. Det kan derfor bli noe overlapping. Videreutdanning kan oppnås på ulike måter, men i denne oversikten tas utgangspunkt i definisjonen av etter- og videreutdanning slik de fremkommer i St.meld.nr. 17 (1974-75) Om høgre utdanning. Etterutdanning brukes stort sett om oppfriskning og ajourføring av kunnskaper.  Videreutdanning brukes om utdanning, ofte kompetansegivende, på et annet fagområde eller høyere nivå enn tidligere. Det vil si at kortere kurs er etterutdanning, men det utelukker ikke at kurs kan inngå som del av en videreutdanning.

Det er naturlig å ta med to spesialområder som i mange år var den mest formaliserte veien til videreutdanning for NFFs medlemmer: Manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi. Områder som f.eks bindevevsmassasje, Bobath- og Vojtabehandling som også har krevd særskilt kompetanse og egne utdanningsopplegg, har ikke ledet frem til noen videreutdanning i Norge. Disse omtales derfor under kurs og etterutdanning.

NFF hadde gjennom mange år et samarbeid med utdanningsinstitusjonene for å oppnå målet om offentlige videreutdanninger. Den faglige drivkraften har ligget i faggruppene som også har fremmet forslag om faglig innhold og rammeplaner for videreutdanninger. Faggruppene rekrutterte kursledere med faglig tyngde, og mange av NFFs kursledere var også lærere ved fysioterapiskolene. Slik ble det en vekselvirkning. Tverrfaglighet har i stor grad vært utdanningsmyndighetenes mål. Det kan hevdes at NFF aldri hadde lykkes med å få til offentlige fagspesifikke utdanninger uten den økonomiske støtten som Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter kunne gi.

Manuell terapi fra 1958

Manuell terapi (MT) utdanningen var dels i NFFs regi og dels i regi av Nordisk Spesialgruppe for Manuell Terapi, i perioden 1958 til 1998.

Utdanningen var organisert i en 1. avdeling som ble avsluttet med mobiliseringseksamen og en 2. avdeling som ble avsluttes med særoppgave og praktisk og teoretisk MT-eksamen. Det ble utviklet kursrekker med fire kurs a en uke (Ekstremiteter: E1, E2 og Rygg: R1, R2) som var obligatorisk del av utdanningen. Forutsetningen for å gå opp til eksamen var også hospitering hos godkjent lærer i ca tre år. I NFFs første kurskatalog 1974 beskrives utdanningsopplegget som etterutdanning. Det var hovedsakelig av skattemessige grunner fordi etterutdanning var fradragsberettiget.

I 1986 beskrives utdanningen slik i Fysioterapeuten:

Utdanningen i manuell terapi er treårig med to avdelinger hver på 1.5 år.

1. avdeling innebærer 500 timer praktisk/teoretisk undervisning, 3000 pasientbehandlinger med mulighet for supervisjon, skriftlig og praktisk eksamen, (tidligere kalt mobiliseringseksamen).

Studiet inneholder bl.a. spesifikk undersøkelse av collumna, ekstremiteter og kjeveledd, avspenning og tøyning av bevegelsesapparatets muskulatur og stabilisering.

2. avdeling innebærer 300 timer teoretisk/praktisk undervisning, 3000 pasientbehandlinger med mulighet for supervisjon og to måneders sykehuspraksis, samt en særoppgave.

Praktisk og teoretisk eksamen avlegges for en godkjenningsnemnd.

I dette året 1984 er det 77 hospitantplasser fordelt på 20 institutter, og det er 25 aktive lærere. I 1984 tok 60 fysioterapeuter mobiliseringseksamen, og 23 tok full manuellterapi eksamen.

Fra 1957 fikk utøvere av medisinsk manipulasjon rett til refusjon fra trygden som vanlig behandlingstakst, og fra 1968 var det en egen takst for fysioterapeuter med full kompetanse i manuellterapi, (takst 12, nå A8). Det var i 1968 20 fysioterapeuter med full MT-kompetanse. De første spesialistene i manuellterapi ble godkjent av NFF i 1991.

Faggruppen gikk fra 1986 inn for at MT-utdanningen skulle bli i offentlig regi. Utdanningen ble offentlig ved Høgskolen i Oslo ved oppstart av et prøveprosjekt 1992. Det første ordinære kullet startet i 1997, og det siste private kullet tok eksamen i 1998.

Fra 2001 var videreutdanningen videreført ved Universitetet i Bergen (UiB), og fra 2004 godkjent som klinisk masterstudium i manuellterapi ved UIB. Klinisk masterstudium i manuellterapi tilbys fortsatt ved Universitetet i Bergen. De ferdige kandidatene kalles manuellterapeuter selv om dette ikke er en formelt godkjent tittel.

Manuellterapeuter fikk rett til å være primærkontakt basert på et privat lovforslag i Stortinget i 1998-99, videreført gjennom Ot.prop.nr 28 (2005–2006) og med nye kompetansekrav til manuellterapeutene. Se kapittel om spesialisering og om regulering av fysioterapeutenes faglige autonomi.

Psykomotorisk fysioterapi fra 1973

Dette var et organisert utdanningsforløp i NFFs regi i perioden 1973 til 1994. Pådriver og faglig ansvarlig var NFFs Faggruppe for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Da psykomotorisk kompetanse ga rett til egen takst i 1974, var det 65 fysioterapeuter (populært kalt psykomotorikere) som ble kvalifisert til å kunne bruke takst for psykomotorisk behandling (PMF), takst 33 som i dag er takst A9.

Fra 1987 ble eksamen arrangert av lærergruppen i Faggruppen for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi i NFF for kandidater fra hele landet samtidig.

Utdanningen bygget på prinsippene utarbeidet av fysioterapeut Adel Büllow-Hansen og psykiater Trygve Bråtøy fra slutten av 1940-tallet. Fra midt på 1950-tallet samarbeidet Bülow-Hansen med psykiater Nils Houge. Bülow-Hansen tok etter hvert fysioterapeuter som elever i en mester-svenn modell, basert på at elevene først gikk i egenbehandling, deretter ble de veiledet når de fikk behandle egne pasienter. Videreutdanningen ble utviklet av en gruppe som var utdannet som elever av Büow-Hansen på slutten av 1960-tallet. De begynte å holde kurs i metoden. Berit Heir Bunkan var sentral i arbeidet med å utvikle teori og undervisningsmateriell. Kravene var basert på kursrekke, egenbehandling og veiledet praksis.

Krav til full kompetanse i psykomotorisk fysioterapi 1974:

  • Grunnkurs 1, 36 timer innføring i muskeltensjonsundersøkelse mm
  • Grunnkurs 2, 36 timer utdyping av funksjonsdiagnostikken mm
  • Grunnkurs 3, 36 timer seminarer
  • Psykomotorisk behandling kurs 1, 36 timer
  • Psykomotorisk behandling kurs 2, Videreføring.
  • Egenbehandling, supervisjon og eksamener.

Det var en oversikt over godkjente instruktører for egenbehandling og hospitering.

De første spesialistene i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi ble oppnevnt i NFF i 1991.Den siste eksamen i faggruppens regi ble avholdt i 1992. Både Adel Büllow-Hansen og Berit Heir Bunkan er slått til Ridder av St. Olavs orden 1. klasse for sitt arbeid med psykomotorisk fysioterapi.

Utdanningen ble offentlig i 1994 som videreutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi ved Høgskolen i Oslo, senere Studiet i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Videreutdanningen ble gjennomført to ganger i Trondheim som videreutdanning i psykisk helsearbeid, fordypning fysioterapi i 2000 og 2004 med henholdsvis 45 og 30 studiepoeng, og ved Universitetet i Tromsø fra 2000. Det første kliniske masterstudiet i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi var ved Universitetet i Tromsø i 2010. Det kliniske masterstudiet ble også gjennomført i 2015/16 ved Universitetet i Tromsø, og tilbys på nytt fra 2017. Høgskolen i Oslo og Akershus tilbyr videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi. Se også kapittel om spesialisering.

En offentlig utredning om videreutdanning for fysioterapeuter 1965

Alvik ll-komiteens innstilling om offentlig videreutdanning for fysioterapeuter kom i 1965 og skapte forventninger om offentlig videreutdanning ved Fysioterapiskolen i Oslo. Fysioterapeuter som ønsket videre utdanning utover grunnutdanningen, hadde hittil reist utenlands. Utvalget mener at dette ikke er tilfredsstillende og sier at ansvaret for videre utdanning må tillegges det organ som har ansvar for grunnutdanningen, slik det er for andre helsepersonellgrupper. Utvalgets forslag var en generell videreutdanning med et avsluttende diplomarbeid. Diplomarbeidet kunne velges fra ulike områder av fysioterapien. Alvik-komiteens innstilling om videreutdanning ble ikke realisert.

1960-tallet. Initiativer for bedre pedagogisk kompetanse for lærere

Det var stort behov for kompetansegivende utdanning for lærere og instruktører. Dette ble forsøkt dekket på ulike måter. Fysioterapeuter reiste utenlands, noen gjennomførte pedagogiske studier i Sverige. Nordens undervisningsfysioterapeuters forum (NUF) ble etablert for å imøtekomme behovet for å få mer pedagogisk kompetanse for lærerne ved de nordiske fysioterapeututdanningene. Det ble gjennomført sommerkurser i en årrekke.

1972–1984 Pedagogisk videreutdanning for Fysioterapeuter

I 1972 startet en gruppe med representanter fra NFF og Statens Fysioterapiskole, Oslo arbeidet med en rammeplan og et prøveprosjekt for pedagogisk videreutdanning for fysioterapeuter. Det første kurset ble gjennomført i 1975–1976 og ga kompetanse tilsvarende et halvt års fulltidsstudium. Planleggingskomiteen og evalueringsgruppa var aktive gjennom hele året. Opplegget var basert på en sosialpedagogisk forståelse. Pedagogikken skulle tjene som et hjelpemiddel for å gi fysioterapeuter bedre fagforståelse og praksis. Teoretisk-praktisk opplegg, problemorientering og deltagerstyring var grunnlaget for arbeidsmåtene.

”For at deltagernes samlede erfaringer og mangeartede praksis skal kunne danne grunnlag for pedagogisk forståelse, og for å stimulere til en faglig kritisk og vurderende holdning, vil det bli lagt stor vekt på arbeid i grupper og fellesdrøftinger,” sies det i planarbeidet.

Alle deltagerne måtte skrive hovedarbeider. Disse ble gjennomgått og diskutert av medelever og lærer med sensor tilstede. Det ble ikke lagt opp til tradisjonell eksamen. I 1976 stadfestet departementet godkjenning som tilsvarte ½ årig pedagogisk utdanning for yrkeslærere. Denne godkjenningen ville også gjelde for fremtidige kurs.

Det var NFF som i stor grad organiserte denne utdanningen. Det ble gjennomført 14 utdanningsenheter før NFF i 1984 slo fast at ”½ årig pedagogisk videreutdanning er avsluttet.” Det var et opplegg som skapte mye engasjement og diskusjon i fysioterapeutmiljøet. Pedagogisk videreutdanning ble senere arrangert som tverrfaglig videreutdanning ved Høgskolen i Oslo.

1988 Tverrfaglig videreutdanning i pedagogikk

Det er tid for tverrfaglig pedagogisk videreutdanning. ½ års studium i faglig-pedagogisk utviklingsarbeid for helsepersonell tilbys ved Fysioterapihøgskolen i Oslo fra 1988. I 1991 kommer veiledning for helsepersonell (10 vekttall), som i 1996 blir videreutdanning i praksisveiledning i helse- og sosialfag.

1975 Landsstyremøtet behandlet forslag til videreutdanning i ortopedisk fysioterapi

Forslaget fra NFFs faglige utvalg var en videreutdanning som skulle gi rett til bruk av tittelen spesialfysioterapeut enten i ortopedisk fysioterapi eller manuell terapi. Forslaget ble ikke vedtatt. I stedet ble landsstyremøtevedtaket: ”Sentralstyret bes arbeide videre med et utvidet etter- og videreutdanningsforslag etter de prinsipielle retningslinjer som er fremkommet på møtet.” Sentralstyret oppnevnte en videreutdanningskomite i 1975 til dette arbeidet. Spesialisering kom ikke opp på sakskartet igjen før i 1987.

1977 Forsøkskurs i klinisk fysioterapi

Videreutdanningskomiteen av 1975 og Statens Fysioterapiskole, Oslo gjennomførte et forsøkskurs i klinisk fysioterapi, en utprøving av en bred grunnleggende fellesdel som basis for videreutdanning av fysioterapeuter.

1978 Landsstyremøtet: Fremtidig etter- og videreutdanning for fysioterapeuter og mensendieckgymnaster

Videreutdanningskomiteen som ble oppnevnt i 1975, la frem en omfattende utredning til grunn for behandling av fremtidig etter- og videreutdanning på landsstyremøtet 1978. Som hovedmodell foreslås to nivåer. En grunnleggende felles videreutdanning på minst 400 timer og et fordypningsstudium over 1–3 år. Dette fordypningsstudiet må kunne legges opp med stor grad av variasjon og avsluttes med skriftlig dokumentasjonsarbeid.  Tanken er at det kan ende opp med et hovedfagsarbeid tilsvarende universitetsmodellen. Denne utredningen ble grunnlaget for NFFs videre arbeid med videreutdanninger. NFFs landsstyre vedtok prinsippene i innstillingen og det ble oppnevnt et felles råd; interimsrådet med representanter fra alle fysioterapiskolene og NFF, til å arbeide videre med konkretisering av planen. Dette interimsrådet satte ned et arbeidsutvalg for å konkretisere nærmere et studieopplegg for den grunnleggende enheten.

Finansiering av videreutdanninger

Fysioterapeuter hadde kunnet søke om sterkt begrensede stipendmidler via NFF. Sosialdepartementet hadde fra 1974 stipendmidler særlig med tanke på fysioterapilærere og instruktører. NFF var med og ga sin innstilling om fordeling av disse midlene. Etter hvert ble større del av midlene gitt som direkte studiestøtte til utdanningsstedene som iverksatte videreutdanningsopplegg. Etableringen av Fondet fikk stor betydning for iverksetting av fysioterapispesifikke videreutdanninger fra 1980-tallet.

1980 Et samlet blikk på overgangen mot 1980-tallet

På syttitallet var ideen om videreutdanning satt ut i livet. Det starter med pedagogisk videreutdanning i 1975. En fysioterapeut hadde tatt medisinsk doktorgrad i 1977. Fagkongressen 1980 hadde forskning som tema. Det var avholdt enkelte forskningskurs og noen fysioterapeuter var involvert i forskningsprosjekter. Grunnutdanningen var 2 1/2 år og kunne gi uttelling som et mellomfag. Staten overtok Mensendieckskolen i 1979, og fysioterapiutdanning i Bergen ble opprettet fra 1976. Behovet for kompetansegivende utdanning økte for lærere og instruktører. Sosialdepartementet, har gitt stipendmidler og etter hvert tilskott til pedagogisk videreutdanning. Fondsmidler kan nå finansiere videreutdanninger. Utdanningen fikk endelig høgskolestatus i 1981, og ansvaret for helsepersonellutdanningene ble overført til Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1981. Fysioterapiskolene involveres i etablering av videreutdanninger, og det er et nært samarbeid mellom skolene og NFF. Det var klart for et gjennombrudd for offentlige videreutdanninger for fysioterapeuter. Etterutdanningene forble i sin helhet i NFFs regi.

1981 Til landsstyremøtet om etter- og videreutdanning fra Interimsrådet

Som sakspapir til NFFs landsstyremøte 1981 forelå det en omfattende Innstilling om organisering av etter- og videreutdanning for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster fra Interimsrådet for etter- og videreutdanning oppnevnt 1978. Rapporten har to deler:

A. Faglige kriterier for videreutdanning i fysioterapi.

B. Organisering av etter- og videreutdanning i fysioterapi.

Interimsrådet legger frem tre ulike alternative administrative tilknytningsformer for fordypningsstudiet:

  • høgskoletilknytning
  • universitetstilknytning
  • fagforbundstilknytning

Det legges vekt på at universitetstilknytning er å anbefale for å kvalifisere fysioterapeuter til pedagogiske eller administrative funksjoner. En generell universitetstilknytning må imidlertid ikke fjerne fysioterapeuter fra den praksis som er fundamentet i faget. NFFs desentraliserte kursvirksomhet bør videreføres. Men uansett tilknytning må utdanningene legges opp i samråd med de faggruppene som har spesiell innsikt og erfaring. Det ble anbefalt at arbeidet videreføres av et videreutdanningsutvalg med representanter fra Fysioterapeutforbundet og høgskolene.

1981 1/2 årig generell videreutdanning for fysioterapeuter

Det første studiet startet med 20 studenter i mai 1981 i Oslo. Rammeplanen innholdt fire hovedtema:

  • Hva er fysioterapi. Fag og perspektiv
  • Bevegelsesapparatets funksjon
  • Spesielle problemområder
  • Oversikt over fysioterapifeltet.

Undervisningsformene varierte mellom forelesninger, demonstrasjoner, praktisk trening, faglige drøftinger og prosjektarbeid.

Statens fysioterapiskole, Oslo og Statens Mensendieckskole samarbeidet om opplegget og finansieringen var fra både Fondet, Sosialdepartementet, voksenopplæringsmidler og deltakeravgift.

Studiet ble videreført og gjennomført i 1882, 1983, 1984 (Bergen) og 1985 (Oslo).

1986–1987 Gjennomføres ettårig videreutdanning i fysioterapi

ved Høgskolen i Bergen. Denne bygger på rammeplanen fra den ½ årige utdanningen. Studiet gjennomføres også ved Høgskolen i Tromsø i 1988.

1983–1984 Den første videreutdanningen i forebyggende fysioterapi – ergonomi (VIFFE)

Fysioterapihøgskolen i Oslo er faglig arrangør i nært samarbeid med Ergonomigruppa i NFF. I forebyggende fysioterapi er det arbeidsmiljøet som er fysioterapeutens utgangspunkt. VIFFE skulle være et fakta- og kunnskapsorientert studium med balanse mellom erfaringsbasert og formalisert kunnskap, med stor grad av deltagerstyring. Ca 130 fysioterapeuter hadde gjennomført AFI – Arbeidsforskningsinstituttets tverrfaglige grunnkurs for bedriftshelsepersonell, arrangert årlig siden 1977. VIFFE var i stor grad en videreføring for disse fysioterapeutene.

Formålet tok sikte på å kvalifisere fysioterapeuter til å forebygge belastningslidelser, og arbeide i skoler, bedrifter, arbeidstilsynet og kommunal helsetjeneste. Det første studiet var finansiert av Fondet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Direktoratet for Arbeidstilsynet, Norsk folkehjelp og deltakeravgift.

Studiet ble videreført og ble arrangert i 1985/86, 1988, 1990, 1993/94, 1996. Planlagt studie i 1997 måtte avlyse pga manglende finansiell støtte. Ønsket var å støtte tverrfaglige tilbud. Da hadde 117 fysioterapeuter gjennomført studiet. Alternativene heretter ble tverrfaglige studier ved Høgskolen i Oslo.

1985 Seminar om status for videreutdanning for fysioterapeuter

På et seminar i NFFs regi var ulike aktører samlet for å utveksle erfaringer om hvor en sto når det gjelder offentlig godkjente videreutdanning for fysioterapeuter.

Det var representanter fra NFF, Fondet, høgskolene, Fellessekretariatet for helsepersonell og samordningsrådet, alle aktører i det store videreutdanningsspillet. Det var enighet om at det er behov for kompetansegivende videreutdanninger i offentlig regi. Det er tverrfaglighet og avspesialisering som gjelder for offentlige planer for videreutdanning og hovedfag for helsepersonellgruppene. Det er derfor visse motsetninger i NFFs ønsker om fagspesifikke videreutdanninger for fysioterapeuter og eget hovedfag i fysioterapi. Det var imidlertid stor enighet om behovet for videre kompetanseoppbygging.

1985 Videre utredning om videreutdanning i fysioterapi

I sentralstyrets beretning for 1984 sies det at det er behov for en utredning om NFFs videreutdanninger. Det ble lyst ut en utrederstilling med støtte fra Fondet. Utreder og styringsgruppen startet arbeidet i 1985 med følgende mandat utformet av Fondet:

1. Orientere om eksisterende tilbud og om nye muligheter for videreutdanning for fysioterapeuter på universitets- og høgskolenivå.

2. Utrede NFFs videreutdanningstilbud, spesielt manuell terapi (MT) og psykomotorisk fysioterapi (PMF), og blant annet vurdere og fremme forslag om hvordan disse kan organiseres som videreutdanninger på mellomnivå og eventuelt bygges inn i et studium ved universitet eller høgskole.

Konklusjonen er at det anbefales å etablere to prøveprosjekter: MT og PMF, ett i Oslo og ett i Bergen. Prosjektene må involvere faggruppene og knyttes til fysioterapihøgskolene.

1987 Landsstyremøtet vedtok nytt prinsipp- og handlingsprogram om utdanning

NFF vedtok at videreutdanning skal skje på høgskole/ universitetsnivå, utdanningene skal ha offentlig godkjenning og det skal arbeides for å få i gang flere videreutdanningstilbud. NFF ønsket tverrfaglige etter- og videreutdanninger i tillegg til de spesifikt fysioterapifaglige utdanningene.

1989 Landsstyremøtet. Etablering av et etter- og videreutdanningssenter/kompetansesenter

Fondet fremmet egen sak med forslag om å etablere et etter- og videreutdanningssenter/kompetansesenter.

Kompetansesenteret ble etablert som et prøveprosjekt for perioden 1989–1993. Senteret ble åpnet 11. oktober 1990.

I handlingsplanen står det:” Senteret skal legge vekt på å utvikle fysioterapifaget gjennom samspill mellom praksisfelt og forskningsfelt og formidle ny viten og resultater fra forskning tilbake til praksisfeltet.” NFFs Kompetansesenter skulle kvalifisere og inspirere fysioterapeuter til forskning, og drive egne prosjekter. Landsmøtet 1998 vedtok å nedlegge Kompetansesenteret og videreføre virksomheten ved universitet og universitetssykehus etter tilråding fra Norges forskningsråd.

Forbundsleder skriver i sin leder i Fysioterapeuten nr 14/1999: 14 fysioterapeuter har tatt doktorgrad, 25 fysioterapeuter arbeider med en doktorgrad, og ca 300 fysioterapeuter har tatt hovedfag.

Alternative videreutdanningsmuligheter for fysioterapeuter midt på 1980-tallet

Det begynner etter hvert å tilbys relevante tverrfaglige videreutdanningstilbud som er åpne for norske fysioterapeuter både i Norge og Sverige. Flere distriktshøgskoler tilbyr årsstudier i helse –og sosialfag. Det anslås at ca 20 fysioterapeuter har tatt hovedfag eller embetseksamen ved ulike universiteter midt på åttitallet.

Rådet for høgre helsefagutdanning under Utdanningsdepartementet utnevnte i 1984 et tverrådelig utvalg for å vurdere hovedfagsspørsmål for helsefagutdanningene. En legger opp til en generell del (tverrfaglig), en fagspesifikk del og en hovedoppgave. Det ble i disse planene vanskelig å åpne for eget hovedfag i fysioterapi.

Ved Høgskolen i Tromsø planlegges en ny fysioterapeututdanning. I 1987 legger et utvalg oppnevnt av det regionale høgskolestyret fram sin innstilling. Utvalget ser også på behov og muligheter for etter- og videreutdanning for fysioterapeuter. Umiddelbart er det behov for en ett-årig videreutdanning i allmenn fysioterapi. Det trengs kvalifiserte lærere og praksisveiledere til ett nytt utdanningstilbud.

For øvrig mener utvalget at fysioterapiutdanningen bør delta i tverrfaglige tilbud i samarbeid med andre helsefaghøgskoler og Universitet i Tromsø for å etablere helsefaglig hovedfag. Det sies også at Høgskolen bør dra nytte av samarbeidet med NFF, kommuner og fylkeskommuner. St. meld. nr. 66 (1984–86) Om høgre utdanning la føringer for videre arbeid.

Mange ulike aktører er på banen for å fremme høgre utdanning for helsepersonellgrupper på 1980-tallet. Her er et utvalg av aktører og initiativer:

1981 Fysioterapeututdanningene blir høgskoler.

Nasjonalt råd for ergoterapeut- og fysioterapeututdanning under Utdanningsdepartementet ble opprettet og fikk sekretariat i Fredrikstad.

1982 Rådet fremmet rammeplan for hovedfag i fysioterapi.

1984 Rapport fra Rådet for ergoterapeut og fysioterapeututdanning om videreutdanning for ergoterapeuter og fysioterapeuter.

1984 Samordningsutvalget. Det ble opprettet et samordningsutvalg mellom fysioterapi- og ergoterapihøgskolene og respektive forbund for å planlegge videreutdanningstilbud.

1984 Råda for høgre helsefagutdanning oppnevnte et tverr-rådelig utvalg som skulle vurdere hovedfagsspørsmål for helsefaggruppene. Utvalget anbefalte tverrfaglige helsefaglige hovedfagstilbud.

1986 Samordningsutvalget under Rådet for ergoterapeut- og fysioterapeututdanning la fram en samlet plan for videreutdanning i ergoterapi og fysioterapi. Det sies at videreutdanning skal sikte mot arbeidsoppgaver og ansvarsområder som er av en slik art at de krever utdanning ut over grunnutdanningen. Spesialutdanninger bør opprettes for oppgaver som ikke blir dekket i grunnutdanning eller generell faglig videreutdanning.  Rådet la vekt på faglig videreutdanning som fører hele faget videre på et høgre nivå, og tilrådde å etablere ett felles hovedfag for helsepersonell.

1986 Arbeidsgruppe for etter- og videreutdanning i helsesektoren med representanter fra Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, Kultur- og vitenskapsdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet og Norske Kommuners Sentralforbund la frem forslag til ansvarsdeling mellom staten, kommuner/fylkeskommuner og yrkesorganisasjoner, og skulle legge frem en modell for planlegging av videre utdanning.

1988 Etter- og videreutdanning i helse- og sosialsektoren.

En omforent utredning fra før nevnte arbeidsgruppe i helsesektoren og tilsvarende for sosialsektoren ble fremlagt.

1989 Profesjonsrådene under KUD ble samlet til ett felles råd for alle helsefagutdanningene.

1992 Det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus. Etter og videreutdanning ved Bislet Høgskolesenter. Høgskolesentrene utarbeidet egne planer for videreutdanning basert på regionale behov.

1989 I NFFs landsmøtesak om spesialisering dette året er det en oversikt over antall fysioterapeuter som har gjennomført videreutdanninger der NFF er involvert. Dette var grunnlagsmaterialet for en ny planlagt spesialistordning:

  • 386 har fullført ½ årig pedagogisk videreutdanning
  • 60 har fullført ½ grunnleggende videreutdanning i fysioterapi
  • 12 har fullført 1 årig videreutdanning i fysioterapi
  • 56 har fullført videreutdanning i forebyggende fysioterapi-ergonomi VIFFE
  • 94 har godkjent Manuell Terapi-eksamen
  • 110 har tatt mobiliseringseksamen
  • 180 har godkjenning for psykomotorisk fysioterapi takst 13
  • 51 har godkjenning for psykomotorisk takst 1AE

En rekke fysioterapeuter kan omfattes av særregler ved at de har deltatt i utforming og gjennomføring av disse utdanningsoppleggene uten å være registrerte studenter.

Fysioterapeuter med ulike former for høgre utdanning vil også kunne ha uttelling i form av spesialisttitler.

1991 NFF oppnevnte de første spesialistene i fysioterapi

De 13 første spesialistene i fysioterapi utnevnes av sentralstyret i 1991.

Spesialistordningen stiller også krav om videreutdanning, og blir en drivkraft i arbeidet for å få frem nye utdanningstilbud. Utviklingen av spesialistordningen og nye behov for kurs og utdanninger skjer i nær samhandling med faggruppene i NFF.

1993 Status for offentlig videreutdanning for fysioterapeuter

Fysioterapihøgskolene er historie. Fysioterapeututdanningen er integrert i de nye høgskolene som nå er etablert fra 1994. Ny lov om universitet og høgskoler realiserer planene om felles formål for universiteter og høgskoler. Alle høgskoler med fysioterapeututdanning har også tilbud om videre utdanningsmuligheter for fysioterapeuter, flest tverrfaglige, men også fysioterapifaglige. Målet er nådd for planene om offentlig videreutdanningstilbud for fysioterapeuter. Det er imidlertid liten tvil om at økonomisk støtte fra Fondet har vært en forutsetning for å få på plass fysioterapifaglige videreutdanninger.

1989–1991 Hovedfag i fysioterapi

Universitetet i Bergen (UiB) besluttet i 1989 å etablere hovedfag i fysioterapi som en prøveordning, og 2. september 1991 åpnet studiet med 11 studenter. Det var 40 søkere til disse studieplassene som var historiske. Ifølge rektor Jorunn Nerby Vannes var dette hovedfaget i fysioterapi det første av sitt slag i Europa, og Anne Elisabeth Ljunggren ble Norges første professor i fysioterapi. Fondet investerte 5 millioner kr i dette studietilbudet. De første studentene ble uteksaminert i 1993. Deretter overtok universitetet finansieringen av studiet.

1995 Hovedfag i helsefag

Fra 1995 fikk fysioterapeuter muligheter til å ta hovedfag i helsefag ved helsefaghøgskolene i Oslo og Trondheim, i Tromsø fra 1997. Dermed var hovedfag etablert som et naturlig utdanningstilbud for fysioterapeuter.

1996 Folkehelsekurs for fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten

Utdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid for fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten, (det såkalte kommunefysioterapikurset), startet opp i 1996 ved Statens Institutt for folkehelse i Oslo. Utdanningen skulle gi deltagerne kunnskap om folkehelse og folkehelseproblemer, samt hvordan benytte fysioterapikunnskap i planlegging, gjennomføring og evaluering av folkehelseperspektivet i sitt arbeid.

Studiet kunne inngå i spesialistordningen i NFF, og som del av masterutdanning ved andre universitet. For eksempel Nordic School of Public Health i Gøteborg.

Studiet var finansiert av Fondet og ble gjennomført i 1996, 1997, 1998 og 1999.

2002 Videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid

Det faglige innholdet fra videreutdanning i forebyggende fysioterapi – ergonomi og kommunefysioterapikurset ved Folkehelseinstituttet ble samordnet, og oppsto som formelt godkjent ett-årig videreutdanning i helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid ved Høgskolene i Oslo 2002 og i Bergen 2003.

1998 Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid

I 1997 kom det godkjente planer om tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse, og studiet ble iverksatt ved helsefaghøgskolene. Forutsetningene er nå at fysioterapeuter må gjennomføre den tverrfaglige delen før de kan gå inn i den fagspesifikke delen, psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Dette får konsekvenser for studieplanene. Høgskolen i Tromsø er først ute med en fagspesifikk videreutdanning for fysioterapeuter.

1987–2000 Videreutdanning i barnefysioterapi

I 1984 hadde NFFs faggruppe for barnefysioterapi utarbeidet en rammeplan for videreutdanning i barnefysioterapi, men det gikk mange år før den ble realisert.  Høgskolen i Tromsø gjennomførte i 1990 et prøveprosjekt. Sommeren 1997 godkjente KUF planene for videreutdanning i barnefysioterapi. I mars 1997 godkjente Høgskolestyret en ny studieplan, men først i 2000 kom studiet i gang ved Høgskolen i Oslo, finansiert ved fondsmidler.

1992–2001 Manuellterapi

I 1992 startet et prøveprosjekt med videreutdanning i MT ved Høgskolen i Oslo (HiO), videreført med nytt kull i 1998. I 2001 vedtok Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB) å etablere videreutdanning i manuellterapi med 40 vekttall. MT-studiet ved HiO hadde økonomiske problemer, men studiet ble videreført ved UiB med noe egenfinansiering fra studentene for praksisundervisningen. Studiet går fortsatt over fire semestre, og kostet 12 500 kr pr semester i 2001. I januar 2001 startet 22 studenter opp ved UiB. (Ref. Fysioterapeuten nr 5/2001. KUF godkjente 40 vekttall.

2005 Masterstudier i fysioterapi

Universitetsstyret i Bergen (UiB) vedtok 3. juni 2004 å opprette et klinisk masterstudium i manuellterapi fra januar 2005. Prøveprosjektet som startet i 2001 finansiert av Fondet og egenbetaling fra studentene, er dermed historie.

Fondet innvilget samme år tre utdanningsinstitusjoner støtte til å utrede masterprogrammer: Universitetet i Tromsø skal utrede master i nevrologisk fysioterapi. Universitetet i Bergen skal utrede master i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Norges idrettshøgskole skal utrede master i idrettsfysioterapi.

Norges Idrettshøgskole startet opp masterstudium i idrettsfysioterapi høsten 2006. I 2007 tas det opp studenter til masterstudium i nevrologisk fysioterapi ved Universitetet i Tromsø. Masterprogram i psykiatrisk og psykomotorisk fysioterapi ender også opp i Tromsø (UiTø) med studiestart i 2010.

Andre godkjente videreutdanninger for fysioterapeuter på 2000-tallet:

  • Intensiv fysioterapi,
  • Psykisk helsearbeid
  • Medisinsk treningsterapi
  • Fysioterapi for eldre
  • Ergonomi og helsefremmende arbeid
  • Bevegelsesvitenskap

I 2010 listes det opp følgende godkjente masterstudier, Fysioterapeuten nr 8/2010:

  • Manuellterapi, UiB
  • Klinisk fysioterapi, HiB
  • Idrettsfysioterapi, NIH
  • Nevrologisk fysioterapi, UiTø
  • Psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, UiTø

Om akupunktur

Klassisk akupunktur ble tidlig vurdert som en videreutdanning som kvalifiserte til andre arbeidsoppgaver enn fysioterapi. Senere kom det inn såkalt medisinsk akupunktur som ble benyttet sammen med fysioterapi. NFFs standpunkt var at akupunktur ikke var en del av fysioterapifaget, og folketrygden ga ikke refusjon for akupunktur. Ifølge kvakksalverloven av 1936 var perforering av huden betegnet som kirurgisk inngrep, og forbeholdt leger. I 1999 ble denne loven opphevet i forbindelse med innføring av helsepersonelloven.

Senere har NFF akseptert at det forutsettes en videreutdanning på 300 timer for å utøve akupunktur for fysioterapeuter, og at fysioterapeuter kan kombinere fysioterapi og akupunktur i behandling av muskel- skjelettlidelser. Nåleterapi i forbindelse med fysikalsk behandling ble akseptert og refusjonsberettiget fra trygden i 2009. I 2014 ble NFFs faggruppe for nålebehandling godkjent av landsmøtet i NFF.

 

Kildehenvisninger:

Saksdokumenter til landsmøter og landsstyremøter i NFF.

Tidsskriftet Fysioterapeuten.

Offentlige utredninger og lover mv.