Kapittel 13

Utdanningssteder for norske sykegymnaster og fysioterapeuter. 


Kungliga Gymnastiska Centralinstitutet (GCI), Stockholm fra 1813

I mai 1813 fikk Per Henrik Ling tillatelse fra kong Carl XIII til å opprette et statlig gymnastikkinstitutt i Stockholm kalt Kungliga Gymnastiska Centralinstitutet (CGI). Undervisningen her var delt i fire linjer: Den pedagogiske gymnastikken, Militærgymnastikken, Medicalgymnastikken og Den estetiske gymnastikken. Utdanningen ble fra starten av kun tilbudt menn. Det første kullet med kvinner startet opp i 1864.

Medicalgymnastikken, senere kalt sykegymnastikken, fikk etterhvert en fremtredende plass i utdanningen. Et trettitall norske sykegymnaster ble utdannet her inntil Unionen Sverige – Norge ble oppløst i 1905. Blant disse var Louise (Lucy) Lyche – utdannet i 1883 – som var en av initiativtakerne til å stifte Christiania (senere Oslo) Sykegymnasters Forening i 1895, og Elisabeth Lampe – utdannet i 1877 – som var en av initiativtagerne til å opprette den norske sykegymnastutdanningen i 1897.

Christiania Orthopædiske Institut 1897 – Christiania Orthopædiske og Medico-Mekaniske Institut fra 1898

Elisabeth Lampe startet utdanning av sykegymnaster ved Christiania Orthopædiske Institut i 1897 sammen med tre leger Peder E. Giertsen, Reinhardt Natvig og Paul Viktor Bülow-Hansen. Utdanningen var av ett skoleårs varighet, og det første kullet besto av tre kvinnelige elever. I 1898 ble navnet på utdanningsstedet forandret til Christiania Orthopædiske og Medico-Mekaniske Institut fordi legene også tilbød pasientkonsultasjoner og behandling, blant annet med treningsapparater. De flyttet utdanningen fra Pilestredet 13 til et større bygg i St. Olavsgt 28.

1898 Christiania Orthopædiske og Medico-Mekaniske Institut ble grunnlagt av overlege Paul Victor Bülow-Hansen (1861-1938) i 1898: Institutet, saavel den medicomekaniske som den orthopædiske afdeling, holdes i drift hele aaret.

I 1900 var elevtallet økt til 11, hvorav to menn. I 1916 ble utdanningen forlenget til 1 ½ år. I 1926 fulgte skolen opp navnendringen på hovedstaden, og kalte seg Oslo Orthopædiske og Medico-Mekaniske Institut. Elevtallet var rundt 22 i 1920 årene. Ny skoleleder var dr Otto Holmboe, og skolen hadde flyttet til mindre lokaler i St. Olavsgt 31.

Oslo Ortopediske Institutt (OOI) fra 1937 til 1966

I 1937 ble stavemåten i navnet til skolen tilpasset en enklere stil. Dette navnet – Oslo Ortopediske Institutt (OOI) – beholdt den private skolen helt til Statens fysioterapiskole ble opprettet på Sophies Minde Ortopediske Hospital i 1967.

Elevtallet på 1930-tallet var 36 på det meste. I 1940 flyttet OOI inn i nye lokaler på St. Olavs plass 3. Utdanningslengden var fortsatt 1 ½ år, og skolen var i drift under krigen 1940-45. Fra høsten 1948 ble utdanningen utvidet til 2 år med to klasser, en ren kvinneklasse og en blandingsklasse med 12 menn og 17 kvinner. Ny skoleleder var dr Birger Tvedt. Opptakskravene var realskoleeksamen, fra 1956 examen artium, 3 måneders forpraksis på sykehus og god helse. Krav om eksamen i friskgymnastikk for mannlige søkere skyldtes mangel på garderober og gymnastikksal. Eksamen i friskgymnastikk var et fag som de kvinnelige elevene måtte gjennomføre i utdanningstiden.

Dr. Arbos Fysikalske Institutt, Oslo fra 1925 til 1945

I 1925 startet dr. Johannes Arbo et toårig kurs for utdanning av sykegymnaster ved sitt fysikalske institutt i Oscarsgt 42 – en stor, flott murvilla bak slottet. Kurset fulgte opp kravene i undervisningsplanen til Massagerådet i Den norske lægeforening. Dermed ble elever med bestått eksamen autorisert som sykegymnaster av Dnlfs Massageråd. Opptakskravene var de samme som på OOI: Realskoleeksamen, god helse, alder 18-35 år. Den største forskjellen var at her gikk det like mange mannlige elever som kvinnelige. Årsaken var nok at det var intet krav om eksamen i friskgymnastikk for mannlig søkere slik det var på OOI.

1925 Oscarsgate 42 hvor dr. Johannes Arbo startet Dr. Arbos Fysikalske Institutt i 1925. Foto: Inga Bilberg.

I 1945 påla Sosialdepartementet stenging av skolen ved Dr Arbos Fysikalske Institutt på grunn av Johannes Arbos protyske og unasjonale holdning under krigen. Når departementet vedtok å stenge skolen med øyeblikkelig virkning, ble det et problem med elevene som hadde påbegynt sin utdanning hos dr Arbo. Det gjaldt 42 elever, hvorav 20 menn. Ortopedens skoleleder dr Otto Holmboe protesterte og hevdet at OOI ikke hadde plass til flere elever. Hvert kull var fulltegnet med 35 elever. Landsforbundets formann Reidun Barth Heyerdahl protesterte også, og mente at det ville være urettferdig mot alle dem som sto på venteliste for å komme inn på OOI, å bli fortrengt av elever fra Arbo. Verken Landsforbundets formann eller skoleleder Holmboe fikk gehør i departementet som påla OOI å la elevene fra Arbo avslutte sin utdanning med eksamen fra OOI.

Den Norske Mensendieck-skolen fra 1927 – Statens Mensendieck-skole fra 1979 – Høgskolen i Oslo fra 1994 og Høgskolen i Oslo og Akershus fra 2011

I 1927 startet mensendieck-lærerinne Aagot Normann utdanning av mensendieck-lærerinner i Norge. Hun var utdannet hos lege Bess Mensendieck i Tyskland og USA. Det var allerede noen mensendieck-lærerinner i virksomhet i Norge, og sammen stiftet de Norsk Mensendieck-Forbund i 1926. 

I 1936 ba Norsk Mensendieck-Forbund om at Den norske lægeforening skulle opprette et Mensendieckråd på linje med Massagerådet som godkjente sykegymnaster. Begrunnelsen var at Mensendieck-gymnastikk var medisinsk gymnastikk, uttalte de. På tampen av samme år svarte Dnlf positivt på søknaden, hvorpå Mensendieck-forbundet øyeblikkelig henvendte seg til departementet og ba om offentlig godkjenning etter den nye sykegymnastloven av 1936. I forskriften av 16. juni 1937 til denne loven kom Mensendieck-skolen inn blant de godkjente utdanningene sammen med OOI og Dr Arbos institutt. Det var imidlertid et vilkår at Mensendieck-skolen skulle utvide sine fagkretser overensstemmende med de øvrige sykegymnastutdanningene. Norsk Mensendieck-forbund bekreftet omgående at undervisningen skulle utvides i den utstrekning som departementet krevde. Dette ble ikke fulgt opp før i 1974 da utdanningene av Mensendieck-sykegymnaster og fysioterapeuter ble samordnet.

På grunn av en vanskelig økonomisk situasjon hadde Mensendieck-skolen fra 1967 fått årlige driftstilskott fra staten for å holde skolen i gang inntil dens fremtidige drift og status var avklart. Pensum ved skolen ble supplert og samordnet med pensum ved statens fysioterapiskoler i Oslo og Bergen, utvidet til 2 ½ år og turnustjeneste innført fra og med avgangskullet 1974. Dermed ga utdanningen fra og med avgangskullet 1974 grunnlag for godkjenning som fysioterapeut etter lov om fysioterapeuter og mensendieck-sykegymnaster av 1956 § 1 m/senere endringer i 1969 og 1978.  Først i 1970 tok Mensendieck-skolen opp mannlige studenter.

På 1970-tallet ble det ansett påkrevet at staten overtok drift av Mensendieck-skolen for å avhjelpe det store behov for fysioterapeuter i landet. En av forutsetningene for statlig overtakelse var overgang til årlige opptak med 30 elever. Fra 1. januar 1979 ble Norsk Mensendieck-skole A/S overtatt av staten, og skolens navn ble endret til Statens Mensendieck-skole. I dag er utdanningen samordnet med fysioterapeututdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Statens Fysioterapiskole, Oslo fra 1967 – Fysioterapihøgskolen i Oslo fra 1981 – Høgskolen i Oslo fra 1994 – Høgskolen i Oslo og Akershus fra 2011

Helt fra etableringen av Norske Sykegymnasters Landsforbund (NSL) i 1936 var opprettelse av offentlig utdanning av sykegymnaster en hovedsak for forbundet. Opp gjennom årene henvendte NSL seg gjentatte ganger til Sosialdepartementet og Helsedirektoratet om saken uten særlig respons.

Prof dr med Ivar Alvik redegjør i Fysioterapeuten nr 1/1967 om forberedelsene til å opprette en fysioterapiskole i statlig regi. Første møte var i Sosialdepartementet i 1955 der skoleleder ved OOI dr Birger Tvedt var til stede. Saken skred langsomt frem, og i 1962 ble det nedsatt et utvalg med mandat å legge frem utkast til opprettelse av en statlig fysioterapiskole. Formann var Ivar Alvik, og Karen Hansteen deltok fra NFF. Innstillingen fra utvalget ble lagt frem 18. desember 1963 og sendt på høring. Noen beslutning forelå imidlertid ikke før høsten 1966 om at statlig fysioterapiskole skulle opprettes allerede fra januar 1967. Forberedelsestiden til oppstart ble derfor kort og hektisk for nytt styre og lærerstab.

Fysioterapiskolens lokaler flyttet til Sofies Minde Ortopediske Hospital, men undervisningen fortsatte på flere steder rundt i Oslo slik det hadde vært tidligere. Opptaket skulle være årlig med 100 studenter på hvert kull. Første rektor var prof. dr. med. Kristian Lange Andersen, senere dr.med. Asbjørn Brakstad.

1986 Trange kår ved Statens Fysioterapiskole i Oslo. Benhandlingsbenker ble brukt som pulter. Foto: John Petter Reinertsen/Samfoto.

I 1974 ble Mette Sveram rektor. Hun var den første fysioterapeuten som ble leder av en fysioterapeutskole i Norge. Tidligere hadde kun leger vært skoleledere. I 1981 fikk Statens fysioterapiskoler i Oslo og Bergen høgskolestatus, ble treårig, og skiftet navn til Fysioterapihøgskolen i Oslo, henholdsvis Bergen.

Nye og større lokaler til fysioterapeututdanningen hadde vært en kampsak i flere år, også for NFF. I januar 1987 vedtok sentralstyret å ta ut alle fysioterapeuter i Oslo i en politisk demonstrasjonsstreik mot Kultur- og vitenskapsdepartementets beslutning om å flytte fysioterapiskolen til Groruddalen. Dette forslaget var upraktisk, tidssløsende og uegnet for både studenter, lærere og pasienter, hevdet forbundsleder Inger Marie Veening i sin appell under streiken i Studenterlunden 27. januar 1987. Etter nok en gang iherdig arbeid fra skolens ledelse, rektor og NFF kunne Fysioterapihøgskolen i Oslo flytte inn i større lokaler i Bislet høgskolesenter, Pilestredet 56 i 1987. I dag hører bachelorutdanningen i fysioterapi under Høgskolen i Oslo og Akershus til i Elisabeth Lampes Hus, fortsatt i Høgskolesentret i Pilestredet.

1987 Streik mot flytting til Groruddalen Forbundsleder Inger Marie Veening hevdet i sin appell at forslaget var upraktisk og uegnet for både studenter, lærere og pasienter. Arkivfoto.

Statens Fysioterapiskole, Bergen fra 1976 – Fysioterapihøgskolen i Bergen fra 1981 – Høgskolen I Bergen fra 1994 – Høgskolen på Vestlandet fra 2017

Lokale krefter i Bergen hadde engasjert seg politisk allerede på 1950-tallet for å få en fysioterapiskole til Bergen, altså lenge før staten overtok den private fysioterapeututdanningen i Oslo i 1967. Planene om ny skole kom og gikk flere ganger, og NFF tok avstand fra planen om å starte skole i Bergen så lenge Oslo-skolen slet med store problemer. Lederen nr 2/1969 i tidsskriftet Fysioterapeuten tok kraftig avstand fra planene og sier: Bruk ressursene på å lage en god skole i Oslo i stedet for å få to halvgode.

Etter fortsatt lokalt og politisk påtrykk på sosialminister og Storting ble forslag om opprettelse av fysioterapiskole i Bergen fremmet for Stortinget og vedtatt 12. desember 1974. Lokaler var skaffet i Møllendalsveien 6, interimstyre med ass.fylkeslege Torgny Djupesland som formann, ble oppnevnt, og fysioterapeut Jorunn Nerby Vannes ble ansatt som rektor august 1975.

Fysioterapiskolen startet opp januar 1976 med 50 studenter og med samme toårige opplegg som Oslo-skolen. Universitet i Tromsø hadde allerede i 1973 fremmet forslag om en treårig fysioterapeututdanning knyttet til universitetet. Et utvalg ved universitetet med overlege, ortoped John Hald som formann, hadde også utarbeidet undervisningsplaner med nytenkning rettet mot primærhelsetjenesten, med tverrfaglighet, selvstendighet og faglig fordypning. Disse planene var rett i blinken for NFF som hadde kjempet for en treårig utdanning på høgskole-/universitetsnivå i flere år.

For sitt engasjement i Tromsø-saken fremsto NFF i manges øyne som en motstander av Bergenskolen. Men sett i lys av muligheten for forlenget studietid, reviderte studieplaner, tilgjengelige lærerkrefter og universitetstaus lå Bergen tynt an når det gjaldt forberedelser for en ny skole. Men når vedtaket var fattet, måtte alle krefter samles for å få skolen i gang.

Arbeidet med studiestart i Bergen ga imidlertid positivt resultat da planarbeidet førte til utvidelse av studietiden til 2 ½ år, også for Oslo-skolen, og pedagogisk videreutdanning ble tilbudt og gjennomført for alle lærerne. NFF arbeidet også meget aktivt med forhandlinger om lærernes lønns- og arbeidsvilkår i 1974/75, og for å få til en økonomisk ordning for praksisundervisningen ved begge fysioterapiskolene i 1978. I dag er utdanningen 3 års bachelor i fysioterapi ved Høgskolen i Bergen, fra 2017 Høgskolen på Vestlandet.

Tre rektorer Fra venstre: Mette Sveram, Anne Beate Aubert og Jorunn Vannes. Arkivfoto.

Fysioterapeututdanningen (FUT) ved Høgskolen i Tromsø fra 1989 – Universitetet i Tromsø (UiT) fra 2016

Allerede tre år før oppstart av utdanning i Bergen forelå Innstilling om opprettelse av fysioterapiskole i Tromsø av 1973. Utvalget var oppnevnt av Interimstyret for Universitetet i Tromsø med overlege, ortoped John Hald som formann og med blant annet to lærere fra Statens fysioterapiskole i Oslo, Tove Hegna og Ruth-Randi Ellingsen, i utvalget. Utvalget gikk inn for å legge fysioterapeututdanningen under Universitetet i Tromsø. Videre foreslo utvalget å løsrive skolen fra Sosialdepartementet og legge den under Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD). Utvalget mente det var rimelig å knytte utdanningen til et departement som hadde mer erfaring med undervisning. Dette synspunktet ble realisert for alle helsepersonellutdanningene først i 1981 da samtlige høgskoleutdanninger for helsepersonell, herunder fysioterapeuter, ble overført fra Sosialdepartementet til KUD.

Videre foreslo utvalget en undervisningsplan som utvidet fysioterapeututdanningen til tre år på universitetsnivå, hvilket var helt i tråd med NFFs prinsipielle standpunkt.  Det tok imidlertid 16 år før fysioterapeututdanningen ved Høgskolen i Tromsø ble en realitet. Oppstarten var i august 1989 med 24 studenter per kull. Første rektor ved utdanningen var fysioterapeut Britt Vigdis Ekeli. I dag er Høgskolen i Tromsø fusjonert med Universitetet i Tromsø (UiT), og bachelorutdanning i fysioterapi hører under Det helsevitenskapelig fakultet.

Fysioterapeututdanning ved Helsefaghøgskolen i Sør-Trøndelag fra 1992 – Høgskolen i Sør-Trøndelag fra 1996 –  NTNU fra 2016

I 1991 ba NFF om at Utdanningsdepartementet burde vurdere å opprette et nytt utdanningssted for fysioterapeuter i Trondheim. Antall fysioterapeuter per innbygger i Midt-Norge var lavt sammenlignet med landsgjennomsnittet, og mange stillinger sto ubesatt. Dessuten var det allerede helsefaghøgskole i Trondheim som gjorde det mulig å integrere fysioterapeututdanning i eksisterende høgskole.

Utdanningen i Trondheim kom fort i gang, og ble den første utdanningen av fysioterapeuter som ble lagt til en tverrfaglig helsefaghøgskole. Studieplanarbeidet ble konsentrert om hva som særpreget fysioterapeututdanningen sammenlignet med de øvrige utdanningene ved helsefaghøgskolen, og bevegelsesvitenskap ble kjernebegrepet. Bevegelse er grunnlag og forutsetning for funksjon som er fysioterapifagets spesielle innfallsvinkel.

Fysioterapeut Astrid Nergård ble tilsatt som leder i mars 1992, og allerede høsten 1992 ble det tatt opp 30 studenter. I 1995 ble det bestemt at høgskolen skulle doble antall studenter til 60. Fra 1996 skiftet utdanningen navn til Institutt for fysioterapeututdanning under Høgskolen i Sør-Trøndelag. I 2016 er utdanningen organisert som bachelorprogram i fysioterapi og flyttet til NTNU, Institutt for helsevitenskap.

Norske fysioterapeuter utdannet i utlandet

I utgangspunktet var norske sykegymnaster utdannet i Sverige helt frem til 1898 da de tre første sykegymnastene ble utdannet i Oslo. Utdanningsmulighetene var fortsatt store i Sverige både i Stockholm og Lund for norske søkere, etter hvert også i Danmark.

I 1952 ble fysioterapeututdanningen ved Skodsborg Bad og Sanatorium i Danmark godkjent som likeverdig med norsk utdanning av Helsedirektoratet, og mange norske elever har gjennomført sin fysioterapeututdanning der.

På 1970-tallet økte strømmen av norske studenter til Tyskland, særlig til tre private skoler i Berlin. Ut fra erfaringer som NFF gjorde, gikk NFF etter hvert aktivt ut med informasjon om ikke å kunne anbefale disse utdanningsstedene. Det ble nødvendig å finne ut mer om utdanningenes innhold. Undersøkelser av pensum og studiebesøk til skolene fra Statens fysioterapiskole, Oslo i 1979 og fra Helsedirektoratet i samarbeid med NFF i 1982 ble gjennomført. Konklusjonen var at disse utdanningsstedene ikke holdt det faglige nivået som var ønskelig. Studentene kunne imidlertid etter fullført utdanning og bestått eksamen oppnå tysk autorisasjon. Derfor var det vanskelig å nekte norsk autorisasjon etter søknad fra disse. Stipendordningen fra Statens lånekasse til dekning av skolepenger til de private utdanningene i Berlin ble imidlertid strammet inn etter hvert.

Norske studenter søkte også til utdanningssteder i blant annet Storbritannia, Irland, Nederland, Ungarn, USA og Australia. Etter hvert var søkingen til Nederland størst. I perioder på 1980–2000 tallet var studenter ved fysioterapeututdanninger i utlandet større enn antall studenter på norske utdanningssteder. Fysioterapeuter utdannet og bestått eksamen fra likeverdige utenlandske fysioterapeutskoler som norske, må søke og få innvilget norsk autorisasjon som fysioterapeut for å kunne utøve fysioterapi i Norge.

Kildehenvisninger:

Karin Helene Haugen: En utdanning i bevegelse – 100 år med fysioterapiutdanning i Norge, Universitetsforlaget 1997.

Eline Smith-Sivertsen: En høgskole blir til – Fysioterapihøgskolen i Bergen 1976 – 1986, jubileumshefte ved fysioterapeututdanningens ti års jubileum

St.prp.nr.52 (1974-75) Om opprettelse av Statens fysioterapiskole i Bergen.

St.prp.nr.1. Tillegg nr. 1 (1978-79) Om bevilgning på statsbudsjettet 1979 under kapittel 780 Statens Mensendieck-skole.

Camilla Wulfsberg: Den norske Mensendieck-skoles historie, Universitetsforlaget 1982.

Universitetet I Tromsø: Innstilling om opprettelse av fysioterapiskole i Tromsø avgitt i august 1973.

Fysioterapeuten nr 1/1967: Statens fysioterapiskole side 4, Fysioterapeuten nr 3/1987: Fysioterapeuter i politisk demonstrasjonsstreik i Oslo side 1, Fysioterapeuten nr 17/1989: Fysioterapeututdanningen i Tromsø (FUT) side 4-6, Fysioterapeuten nr 4/1991: side 14-15 og nr 14/ 1991: side 6 Fysioterapeututdanning i Trondheim.

Helsedirektoratet 1982: Reiserapport fra besøk til de tre private fysioterapiskolene i Vest-Berlin av NFFs forbundsleder Tove Hegna.

Gretha Halvorsen: Mensendieck-utdanningen 1912–2008, Forlag Vett og Viten 2015.