Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

11.5 Kommunehelsetjenestereformen og fysioterapitjenesten


Lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene

NFF hadde i en årrekke arbeidet for fysioterapi i primærhelsetjenesten ut fra følgende målsetting:

  • Bedre mulighetene for forebyggende arbeid i videste forstand.
  • Ivareta andre helsetjenester enn de tradisjonelt kurative, for eksempel innen hjemmesykepleien, ved helsestasjoner, skoler og bedrifter.
  • Opprette faste stillinger for distriktfysioterapeuter i kommunene.
  • Bedre mulighetene til samarbeid med andre yrkesgrupper i helse- og sosialsektoren.
  • Bedre geografisk spredning av fysioterapeuter på landsbasis.
  • Opprettholde og utvikle fysioterapivirksomheten på fysikalske institutter.

NFF hadde presisert i sine høringsuttalelser til både Ot.prp.nr. 36 (1980–1981) og til Ot.prp.nr. 66 (1981–1982) Om lov om helsetjenesten i kommunene at utbygging av faste stillinger for fysioterapeuter sammen med opprettholdelse og utvikling av fysioterapitilbudene fra de private fysikalske institutter, ville være nødvendig. Begge typer fysioterapivirksomhet i kommunene ville kunne supplere og utfylle hverandre om forholdene ble lagt til rette for det.

Utredningsarbeidet om organisering av primærhelsetjenesten hadde pågått siden 1970-tallet, og flere komiteer i NFF hadde fulgt utviklingen og påvirket denne gjennom sine utredningsarbeider og møter med Sosialkomiteen i Stortinget. NOU 1979: 10 Helsepolitikken og NOU 1979: 28 Helse- og sosialtjenesten i lokalsamfunnet hadde vært på høring, og to lovforslag var fremmet, først av Brundtland-regjeringen i 1981, deretter av Willoch-regjeringen i 1982. Hovedforskjellen på de to lovforslagene var finansieringsordningene for privatpraktiserende leger og fysioterapeuter. I førstnevnte Ot. prp.nr. 36 (1980–1981) var det foreslått å overføre hele finansieringsansvaret for privat praksis til kommunene. I sistnevnte Ot.prp.nr. 66 (1981–1982) ble tre-deling av finansieringsordningen foreslått med kommunale driftstilskudd, reduksjon av gjeldende trygderefusjon og egenandeler fra pasientene. Denne ordningen ble akseptert av Den norske lægeforening, og dermed besluttet også for fysioterapeuter. (Legene gikk over til fastlegeordning i 2001, fortsatt med tre-delt finansiering; tilskott etter per capita-liste erstattet det kommunale driftstilskuddet, trygderefusjon og pasientandel).

Lovforslaget i Ot.prp.nr. 66 (1981–1982) ble vedtatt av Stortinget 19. november 1982 med ikrafttredelse 1. januar 1984. På grunn av uenighet om innføringen av finansieringsordningene ble iverksettelse av loven utsatt til 1. april 1984. I denne perioden var det stor uro også i NFF. En gruppe av privatpraktiserende fysioterapeuter mente at NFF hadde informert for dårlig om omleggingen av finansieringsordningen for privat fysioterapivirksomhet, og opprettet en aksjonsgruppe som protest mot forhandlingsresultatene med NKS. Utbrytergruppen stiftet Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF). Nedgang i antall medlemmer i NFF fra 1983 til 1984 ble registrert med 263.

I loven om helsetjenesten i kommunene var fysioterapitjenesten blitt lovpålagt deltjeneste for å løse lovbestemte oppgaver innenfor helsestasjon- og skolehelsetjeneste, kurativ behandlingsvirksomhet, habilitering/rehabilitering, sykehjem og omsorgtjenester i kommunene. Kommunen skulle sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller oppholder seg i kommunen. Den kommunale helsetjenesten omfattet offentlig organisert helsetjeneste og privat helsevirksomhet som drives i henhold til avtale med kommunen. Videre ble det lovfestet at enhver har rett til helsehjelp, herunder også fysioterapihjelp.

Bortsett fra fysikalsk behandling etter folketrygdloven hadde ikke fysioterapioppgaver vært en del av offentlig distriktshelsetjeneste utenfor institusjon. De nye lovbestemmelsene i 1982/83 ville bety en utbygging av fysioterapitjenester i kommuner som før ikke hadde hatt noe tilbud eller ikke vært store nok til å gi tilstrekkelig pasientgrunnlag for lønnsom privat virksomhet. Offentlig helsehjelp i helsestasjoner, skolehelsetjeneste, hjemmetjenester og rehabilitering muliggjorde opprettelse av faste heltidsstillinger for fysioterapeuter. Denne utviklingen skjedde også i årene som fulgte. I evalueringen av kommunehelsereformen i 1992 (St.meld.nr. 36 (1992/93) ble det slått fast at reformen hadde hatt stor betydning for utbygging og utvikling av fysioterapitilbudet til befolkningen i et flertall av landets kommuner.

NFF hadde utfordringer med å få på plass nytt avtale- og regelverk etter lov om helsetjenesten i kommunene. Etter at fysioterapitjenesten var blitt et kommunalt ansvar, var også Norske Kommuners Sentralforbund (NKS, senere KS) blitt en avtalemotpart sammen med Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) og Sosialdepartementet (SOS).

Avtale og protokoll om driftstilskuddets størrelse og nye takster for fysikalsk behandling mellom staten v/FAD og SOS, NKS og NFF ble inngått 2. mars 1984.

Overenskomst mellom NKS og NFF om fysioterapeuters avtale med kommunene om drift av privat praksis skulle danne grunnlag for de enkelte avtaler om driftstilskudd mellom fysioterapeutene og kommunene. Denne overenskomsten ble også inngått 2. mars 1984, og omhandlet kunngjøring av ledige avtalehjemler, avtaleinngåelser, innløsning eller flytting av praksis, åpningstid, vikarordning og andre vilkår for inngåelse av avtale om driftstilskudd.

Overenskomst om lønns- og arbeidsvilkår for fastlønnede fysioterapeuter i kommunene ble også fremforhandlet samtidig. Stillingsbetegnelsen ble kommunefysioterapeut, ikke distriktfysioterapeut som foreslått tidligere. Sjefsfysioterapeut skulle opprettes i kommuner med mer enn 35 000 innbyggere. Første opprettede fysioterapeutstilling skulle være ledende, og lønnsstige for kommunefysioterapeut ble vedtatt. Arbeidstiden skulle være den som nyttes for fysioterapeuter (36 t), og øvrige arbeidsvilkår som for andre kommunalt ansatte. Hovedoverenskomsten ble lagt til grunn for avtalen.

NFF hadde fremmet krav om at overføringene til fond til fellesformål for fysioterapeuter skulle holdes på samme nivå som tidligere. NFF fant det nærmest uoverkommelig å få over 400 kommuner til å betale inn sine andeler på 0,5 % av utbetalt driftstilskudd og fastlønnstilskudd til fondet. Utregningsnøkkelen som var 0,5 % av refusjonsutgiftene til fysikalsk behandling per år, ble derfor fastsatt til 1,5 % av de årlige utbetalinger fra trygden til fysioterapi for å dekke opp for de kommunale driftstilskudd og fastlønnstilskudd.

NFF sendte 8. mars 1984 ut informasjon til alle medlemmer om forhandlingsresultatet. Disse avtalene har blitt gjenstand for årlige forhandlinger siden den gang. Overenskomst ASA 4313 med KS, staten og NFF gjelder de privatpraktiserende fysioterapeutenes kommunale avtaler om driftstilskudd. Det ble også avtalt en kontaktpersonordning for privatpraktiserende fysioterapeuter som skulle opprettes i hver kommune. Kontaktpersonen velges av de privatpraktiserende og er den dag i dag i funksjon som bindeledd mellom avtalefysioterapeutene og kommunen og med NFF sentralt.

Avtaleløse fysioterapeuter mistet trygderefusjonen 1992

I statsbudsjettet for 1992 ble det fremmet forslag om at kun fysioterapeuter med kommunale avtaler om driftstilskudd skulle ha adgang til å ta ut trygderefusjon. Fysioterapeuter som etablerte seg uten driftsavtale etter 10. oktober 1992 fikk ikke lenger denne rettigheten. Om lag 200 fysioterapeuter som drev virksomhet uten driftsavtale på dette tidspunktet, ville som en overgangsordning få beholde rett til å ta ut trygderefusjon og ville også få tilbud om kommunal avtale om driftstilskudd.

SSBs statistikk over utviklingen av antall fysioterapeutårsverk – faste stillinger og fysioterapeuter med og uten kommunale avtaler – viste i det første tiåret på 2000-tallet at veksten av fysioterapeutårsverk stagnerte nesten helt opp. Kommunene løste tilgang på fysioterapeuter ved å dele opp avtalene om driftstilskudd helt ned til 20% av et heltids tilskudd. Dette ga flere fysioterapeuter med avtaler om små tilskudd anledning til å ta ut trygderefusjon for behandlingen, og kommunene kom økonomisk gunstig ut.

I 2008 ble det fastsatt i den sentrale avtalen at det ikke var anledning til å inngå kommunale avtaler mindre enn 40 % av full driftsavtale. I 2013 ble det tatt inn i forskriften om stønad til fysioterapi at driftsavtalene ikke kunne være mindre enn 50 % av full driftsavtale. Etter 2010 har det igjen vært en økning i antall fysioterapeutårsverk i kommunene både i hjemmelsstørrelse for avtalefysioterapeutene og i fastlønnete fysioterapeutstillinger.

Jakten på alternative finansieringsordninger for privat fysioterapipraksis 

Det er fri adgang til å drive privat praksis for lege, fysioterapeut og jordmor i kommunene. Det er imidlertid finansieringsordningene for privat fysioterapivirksomhet som fortsatt er under debatt.

Helse- og omsorgsdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe for å utrede finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene med representanter fra Finansdepartementet, Kommunaldepartementet, FAD, Hdir, NAV, KS og NFF. Arbeidsgruppens mandat var å utrede alternativer for økt finansieringsansvar for fysioterapitjenester til kommunene:

  • En modell skal være basert på en delvis overføring av statens andel av finansiering til kommunene.
  • En annen modell skal være basert på full overføring av statens andel til kommunene.
  • En modell skal være basert på at kommunalt driftstilskudd økes og refusjonstakstene reduseres.

Arbeidsgruppens rapport ble avlevert 1. oktober 2007, og et flertall gikk inn for større kommunal finansiering. KS og NFFs representanter gikk imot arbeidsgruppens forslag som ville flytte finansiering for fysioterapitjenesten til kommunene. (Modell 2 over). NFF var også imot modeller som fjernet den aktivitetsbaserte inntekten for fysioterapeuter.

Ikke desto mindre ble det fremmet forslag om reduksjon i takstene i statsbudsjettene for 2008, 2009 og 2010. (Modell 3 over). Eventuell økning i driftstilskuddene var lagt inn i de kommunale rammetilskuddene. Finansdepartementets begrunnelse var at kommunene som hadde lovpålagt ansvar for tjenesten, også skulle ha finansieringsansvaret.

I 2011 ble ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester vedtatt med ikrafttredelse 1. januar 2012. I den nye loven var det innført et prinsipp om profesjonsnøytralitet. Derfor var alle profesjonstjenester i kommunehelsetjenesteloven av 1982 fjernet, også fysioterapitjenesten. Den gradvise reduksjonen av fysioterapitakstene over til de kommunale rammetilskuddene stoppet opp da kommunenes ansvar for fysioterapitjenesten var falt bort. I den nye loven fikk kommunene lovpålagte oppgaver, ikke profesjonstjenester. Hvilke personellgrupper som skulle sørge for de lovpålagte oppgavene til befolkningen, var det opp til kommunene å bestemme.

Også NFF satte i gang utredning av alternativ finansieringsordning i 2006, blant annet forslag om at trygderefusjonen skulle følge pasientene. Arbeidsgruppen skulle se på mulige modeller for at trygderefusjon kunne utløses uavhengig av om fysioterapeuten hadde driftstilskudd eller ikke. Det var særlig NAV-kontorene som var opprettet fra 1. juli 2006, som kunne åpne for alternative løsninger. For eksempel med egne refusjonsavtaler for kurativ fysioterapi for sykmeldte pasienter, helsefaglige koordinatorer ansatt på NAV-kontor for funksjonsvurdering, restarbeidsevne og arbeidsplassvurdering mv, og tilskudd fra IA-avtalen eller fra ordningen med grønn resept. Arbeidsgruppens rapport ble fremlagt på landsmøtet 2007, uten realitetsendringer som resultat.

Meld.St.nr. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhetuttaler regjeringen at forskrift som regulerer avtalefysioterapeutenes virksomhet, herunder kvalitets- og funksjonskrav, skal utarbeides, direkte tilgang til fysioterapeuter uten henvisning fra lege for å få refundert utgifter fra trygden skal vurderes, og innføring av profesjoner som kjernekompetanse i kommunene, skal bli vurdert gjeninnført. Disse tre endringene om funksjons- og kvalitetskrav, oppheving av henvisningsordningen og innføring av profesjonskompetanse i kommunene er innført fra 1. januar 2018. Videre ble det besluttet i statsbudsjettet 2017 at diagnoselisten for fri behandling for visse pasientgrupper skulle avvikles. Finansieringsordningen med kommunale driftstilskudd, refusjonstakster fra trygden og pasientmellomlegg fra 1984 fortsetter imidlertid uendret. Se kap 11.3 om regulering av instituttvirksomhet mv.

Kildehenvisninger:

Landsstyresaker 1976–1984 og landsmøtesak 2007.

NOU 1979/10: Helsepolitikken.

NOU 1979/28: Helse- og sosialtjenesten i lokalsamfunnet.

Ot.prp.nr.36 (1980–1981) Om lov om helsetjenesten i kommunene.

Ot.prp.nr. 66 (1981–1982) Tillegg om lov om helsetjenesten i kommunene.

Lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene.

Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 1. oktober 2007: Finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene.

Meld.St.nr.26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

Høringsnotat av 6. juni 2016 om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen – forslag om innføring av profesjoner/kjernekompetanse som kommunene skal ha, høringsnotat av 5. desember 2016 om oppheving av kravet om henvisning for å få rett til stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos fysioterapeut, og høringsnotat av 5. april 2017 om forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale.

Lov av 24. juni 2011 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. med endringer av 16. juni 2017.

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser