Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

11.2 Fysioterapi i trygdelovgivningen 1909–1985 og takstrevisjoner


Private fysikalske institutter – Lov av 18. september 1909 om sygeforsikring

Trygdelovgivningen, tidligere syketrygdlovgivningen har omhandlet refusjon fra trygden til dekning av utgifter til fysikalsk behandling/fysioterapi i over 100 år. Den første loven av 1909 om sygeforsikring trådte i kraft 3. juli 1911, og innførte pliktig syketrygd for arbeidstakere med svært lav lønn. Dette medførte at utgifter til fysikalsk behandling ble dekket av trygden for pasienter med svært lav inntekt. Trygderefusjonen var behovsprøvd.

Første sykegymnast som drev eget fysikalske institutt i Christiania, var Caroline (Calle) Gundersen fra 1883. Dr Peder E. Gjertsen overtok dette instituttet i 1892, og i 1897 ble den første norske skolen for utdanning av sykegymnaster i Norge opprettet i disse lokalene. Sykegymnast Elisabeth Lampe var skolens første bestyrerinne. I Bergen var det sykegymnast Birgit Tillisch som opprettet første institutt i 1889. Før disse tre sykegymnastene, som var utdannet fra GCI i Stockholm, var det leger som drev institutter både i Oslo og i Bergen.

I 1911 opprettet Oslo Trygdekasse eget fysikalsk institutt som etter hvert ble Norges største fysikalske institutt med over 70 ansatte sykegymnaster på det meste.  Også andre trygdekasser fikk egne fysikalske institutter etter hvert. I 1954 var det 38 trygdekasseinstitutter. Sykegymnastene var statsansatte på fast lønn, men benyttet samme takster for fysikalsk behandling som på de private instituttene. Pasientene betalte imidlertid ingen eller svært lav egenandel for behandlingen.

Sykegymnastene på trygdekasseinstituttene jobbet skift annenhver dag og kveld; dagtid kl 8.00 til 14.00 tre dager i uken og kveldstid kl 14.00 til kl 20.00 tre dager i uken. Det var ikke lørdagsfri den gangen. Arbeidsuken ble seks timers dag seks dager i uken eller 36 timer per uke. Dette er bakgrunnen for at 36 timers arbeidsuke også ble praktisert for fysioterapeuter ansatt ved statlige sykehus. 36 timers arbeidsuke ble en hevd som også fysioterapeuter i kommunale og fylkeskommunale institusjoner påberopte seg etter hvert.

Lov av 6. juni 1930 om syketrygd

I den nye syketrygdloven av 1930 ble godtgjøring for fysikalsk behandling innført som en pliktmessig ytelse. Trygdekassen skulle yte godtgjøring for fysikalsk behandling forordnet av lege etter regler som fastsettes av Rikstrygdeverket. (Syketrygdloven § 13). I reglene ble det forutsatt at behandlingen ble utført av sykegymnast med fornøden utdannelse. (Sitat).

Fra lovens ikrafttreden og fram til 1. august 1950 ga trygdekassen full dekning av utgiftene til fysikalsk behandling innenfor rammen av de maksimaltakster som var fastsatt av prismyndighetene. På grunn av stigende utgifter til fysikalsk behandling ble det fra 1951 innført refusjonstakst for fysikalsk behandling fra trygden. Samtidig ble maksimaltakstene, nå kalt honorartakster, økt betraktelig. Differansen mellom honorartakst og refusjonstakst ble pasientmellomlegget. Fri fysikalsk behandling skulle fortsatt gis til pasienter med spesielle sykdommer som poliomyelitt, cerebral parese, polyarthritt. Det ble starten på diagnoselisten. Listen over diagnoser som ga full refusjonsrett fra trygden, økte i omfang etter hvert som årene gikk, og i statsbudsjettet for 2017 besluttet Stortinget at diagnoselisten skulle avvikles fra 1. januar 2017.

Refusjonstakstene gjaldt bare private fysikalske institutter, mens trygden fortsatte å yte tilnærmet fri behandling ved trygdekassenes fysikalske institutter, og for skader som gikk under lov om ulykkestrygd. Først i 1957 ble det fastsatt pasientandel på kr 0,50 per behandling ved trygdekasseinstituttene.

Fra 1953 fastsatte Rikstrygdeverket også refusjonstakster for medisinske badebehandlinger. Videre ble det ved lovendring tatt inn i syketrygdloven følgende lovbestemmelser om trygdekassene plikter;

  • Å godtgjøre for trygdedes reiseutgifter ved reise til og fra behandlingsstedet (§16),
  • Å godtgjøre for sykegymnastenes reiseutgifter etter regler og takster fastsatt av Rikstrygdeverket (§13),
  • Å godtgjøre trygdedes oppholdsutgifter etter regler og takster fastsatt av Rikstrygdeverket når det gjelder nødvendig fysikalsk behandling utenom hjemstedet (§ 16),
  • Å fastsette vilkår for godtgjøring av utgifter til fysikalsk behandling.

Da refusjonstakster og honorartakster ble innført, ble vilkår for trygderefusjonen fastsatt for første gang i forskrifter om regler og takster av Rikstrygdeverket 5. oktober 1953 med hjemmel i syketrygdloven av 1930, § 13. Reglene inneholdt 10 paragrafer, hvor § 1 fastsatte: Til den fysikalske behandling som trygdekassene skal yte refusjon til, hører etter denne paragraf bare medisinsk prøvede og anerkjente behandlingsmåter, som eksempel: Sykegymnastikk, massasje, diatermi og annen elektrisk behandling, lysbehandling, varmelampe, medisinske bad.

Refusjonstakstene dekket ca 75 % av behandlingens kostnader. Pasienten måtte selv betale den del av honoraret som oversteg refusjonstaksten. Helt fri behandling etter honorartakstene skulle ytes ved poliomyelitt, polyarthritt, Bechterews sykdom og cerebral parese, samt skader under lov om ulykkestrygd. Takstoppsettet hadde 10 takster for forskjellige behandlingsformer.

Takstrevisjonene ble holdt hvert annet år frem til og med 1982, deretter hvert år etter 1984) med hjemmel i loven om syketrygd. Takstene har blitt revidert i takt med lønns-, pris- og kostnadsutviklingen i samfunnet i drøftinger mellom staten v/Rikstrygdeverket og Norske Sykegymnasters landsforbund (NSL), fra 1958 Norske Fysioterapeuters Forbund. Fra 1976 ble det opprettet en avtaleinstitusjon om takstforhandlinger med staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet og Sosialdepartementet på den ene side og Norske Fysioterapeuters Forbund, Den Norske Kurstedsforening og Norsk Mensendieckforbund på den annen side.

Lov av 19. juni 1956 om syketrygd

Honorartakster for fysikalsk behandling som ble avtalt mellom staten og NSL, fra 1958 NFF, ble godkjent av Prisdirektoratet som maksimaltakster som ikke skulle overskrides. Takstene ble definert som veiledende hvilket betydde at fysioterapeutene kunne ta mindre pasientmellomlegg, men ikke større.

1957 Takst for ultralyd

I rundskriv nr 30 S fra RTV av 28. januar 1957 har Sosialdepartementet fastsatt nye refusjonssatser fra 1. februar 1957. Det er innført egen takst for ultralydbehandling, men refusjonen «ytes bare dersom behandlingen skjer i institutt der er fast tilsynslege med spesiell innsikt i denne behandlingsform». Det innebar at ultralyd ble kun refundert ved trygdekasse instituttene. Først i takstrevisjonen i 1964 blir dette vilkåret opphevet.

Videre fastsatte Sosialdepartement 22. april 1964 i reglenes § 2 følgende: Fysikalsk behandling blir bare å iverksette etter at trygdekassens samtykke er innhentet og bare å yte i de tilfeller hvor den er av vesentlig betydning for vedkommendes sykdom og funksjonsevne. Tidligere lød dette vilkåret for å yte stønad at behandlingen skulle være av vesentlig betydning for helbredelse av den sykdom den trygdede led av. Dette var en endring som lempet på vilkår for refusjon.

1957 Takst 1 c manipulasjonsbehandling – 1968 Takst 12 manuell terapi

I Rikstrygdeverkets rundskriv nr 30 S av 28. januar 1957 om nye takster for fysikalsk behandling ble følgende regel tatt inn for første gang:

En gjør ellers oppmerksom på at sykegymnastenes organisasjoner har vedtatt særskilte honorartakster for traksjonsbehandling og manipulasjonsbehandling. Refusjonstakster for behandlinger som nevnt er ikke fastsatt. Trygdekassen bør dog som hittil og inntil videre godtgjøre for slike behandlinger etter takstene massasje og sykegymnastikk således: Traksjonsbehandling

a) i benk for ryggen som takst 1 b,

b) i slynge for nakken som takst 1 a.

Manipulasjonsbehandling som takst 1c.

Det er imidlertid en betingelse for refusjon at behandlingen er forordnet av spesialist i ortopedi, kirurgi, revmatologi eller nevrologi, og at behandlingen utføres av autorisert sykegymnast med spesiell innsikt i denne behandlingsform.

Refusjonstakstene i dette rundskrivet skal gjelde fra 1. februar 1957.

Takst 1 c var massasje, sykegymnastikk 40 min. Honorartakst var kr 9,50 og refusjonstakst kr 6,00. Pasientmellomlegget ble kr 3,50. Takst 1 c tilsvarer i dagens forskrift takst A2c.

I Rikstrygdeverkets rundskriv nr 180 S av 1. juni 1964 hadde manipulasjonsbehandling fått takstnummer 12, men uten refusjonstakst. Manipulasjonsbehandling skulle fortsatt bli refundert fra trygden som takst 1 c Massasje, sykegymnastikk 40 min og på samme vilkår om forordning fra legespesialist. Også i neste rundskriv nr 216 S av 30. oktober 1967 er samme refusjonstakst og vilkår fastsatt.

I Rikstrygdeverkets rundskriv nr 226 S av 15. november 1968 om nye takster for fysikalsk behandling innføres takst for manuell terapi. Sitat:

For traksjonsbehandling og manipulasjonsbehandling er det fastsatt egne takster. Betegnelsen manipulasjonsbehandling er erstattet med betegnelsen manuell terapi – i samsvar med gjeldende terminologi. Betegnelsen omfatter de samme behandlingsformer som har gått inn under uttrykket manipulasjonsbehandling. Takst nr 12 har fått nye merknader. Som det vil fremgå av merknadene er det et vilkår for rett til refusjon for manuell terapi at behandlingen utføres av en person som har slik utdannelse som til enhver tid er fastsatt av helsedirektøren. Slike regler er ennå ikke fastsatt.

Honorartaksten var kr 31,00 og refusjonstaksten var kr 20,50. Pasientmellomlegget ble kr 9,50. Takst nr 12 tilsvarer i dagens forskrift takstene A8a og A8b. Merknaden til takst nr 12 var også ny. Sitat:

Behandlingen bør være rekvirert av lege med spesiell innsikt i denne behandlingsform, dog uten at dette stilles som vilkår for rett til refusjon fra syketrygden. Det er et vilkår for rett til refusjon at behandlingen utføres av person som har slik utdannelse som til enhver tid er fastsatt av helsedirektøren. Refusjon ytes bare ved behandling av columna og bare for inntil seks behandlinger. Refusjon for ytterligere behandlinger kan bare tilstås etter fornyet medisinsk erklæring fra behandlende lege, eventuelt sykehuslegen.

NFF ble bedt om å sende informasjon om den nye taksten til rekvirerende leger, og sendte ut i desember 1968 blant annet følgende informasjon til landets leger:

Manipulasjonsbehandling er endret til manuell terapi. Ved ordinasjon stilles ikke lenger noe vilkår for rett til refusjon fra trygden slik at enhver leges rekvisisjoner vil bli refundert. Tidligere var det kun visse legespesialisters rekvisisjoner som ble refundert.

Ved senere takstrevisjoner på 1970-tallet var det uenighet mellom RTV og NFF om varmebehandling som forbehandling var inkludert i MT-taksten. I forskrifter om Regler og takster fra 1974 var det fastsatt (sitat): Taksten omfatter også enhver form for varme og annen forutgående behandling.

Lov av 17. juni 1966 om folketrygd

Folketrygdloven av 1966 trådte i kraft 1. januar 1967, og innførte pliktig folketrygd for alle norske statsborgere. I 1971 ble syketrygdloven inkorporert i folketrygdloven, og utgifter til fysikalsk behandling ble fra nå av dekket etter denne lovs § 2-5 nr 2 bokstav a med forskrifter.

I forbindelse med denne lovendringen ble den omstridte § 2 tatt inn i forskriftene av 1971:

Ved forskrivning av fysikalsk behandling må legen oppgi nøyaktig diagnose samt resultat av foretatte undersøkelser. Videre må legen oppgi hvilken behandlingsform, behandlingstid og hvor mange behandlinger trygdede skal ha.

Bestemmelsen om tid, form og antall ble en adskillig mer detaljert legehenvisning enn tidligere, og var også en skjerpelse av § 7 i lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster: Fysioterapeuter må ikke uten forordning av lege behandle skader eller andre sykelige tilstander.

Den endrete bestemmelsen var også en innstramming i forhold til tidligere forskrift: Ved rekvirering av fysikalsk behandling må legen oppgi nøyaktig diagnose samt resultat av nødvendige undersøkelser. Behandlingens hensikt må klart poengteres hvor dette ikke uten videre fremgår av den rekvirerte behandlingsform.

Reaksjon fra Norske Fysioterapeuters Forbund lot ikke vente på seg, og etter internt forarbeid ble en felles komite mellom Den norske lægeforening og NFF opprettet i 1973. NFF ønsket en forenkling av rekvisisjonsordningen slik at legehenvisning til fysioterapi skulle være tilstrekkelig. Se kap 11.4 om fysioterapeuters autonomi.

Takstrevisjonene 1972–1982

1972–1973

Takstrevisjonene var drøftinger mellom Rikstrygdeverket (RTV) og NFF hvert annet år, og det ble ikke ført protokoll, men referat. 1972-revisjonen hadde blitt meget forsinket, og trådte først i kraft 1. mai 1973 mens vanlig tidspunkt skulle ha vært 1. november 1972. Forsinkelser hadde også forekommet tidligere, og NFF hadde alltid fremmet krav om kompensasjon for etterslep av tapte takstforhøyelser. I referat fra RTV datert 17. august 1973 fremgikk det at «etterslepskompensasjon kan ikke påregnes.» Honorartakstene økte med 13,4 %, mens refusjonstakstene økte med 12 % i 1973. Dette innebar en økning av mellomlegget som pasientene måtte betale. Dermed ble det avklart at staten ensidig kunne fastsette refusjonssatsene, mens partene drøftet økning i honorarsatser.

NFF hadde også fremsatt forslag om forenkling av takstregelverket i 1972, noe Rikstrygdeverket avviste da et internt utvalg av leger i RTV arbeider med saken. (Sitat). Intet skjedde, men i 1978 ble Helsedirektoratet bedt om å opprette en arbeidsgruppe for å utrede forenkling av takstsystemet. Se kap 11.4 om fysioterapeuters autonomi.

Sosialdepartementet hadde i brev av 7. september 1971 til forbundets juridiske konsulent Bjørn Eggen opplyst at folketrygdloven ville bli endret slik at det blir adgang til å gi tilskudd til fellesformål for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster. NFF fremsatte krav om å igangsette drøftinger om overføring av etterslepene ved takstrevisjonene i 1970 og 1972 til et fond til fellesformål for fysioterapeuter, til tross for at drøftinger om etterslep var avvist av RTV. Det er lovhjemmel for å foreta fondsavsetninger, men NFF må utarbeide statutter for fondet som deretter skal godkjennes av Sosialdepartementet, sto det i referatet fra takstdrøftingene 1973. Se kap 19 om Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter.

1974–1975

Drøftinger om takstrevisjon 1974 startet opp mellom RTV og NFF, men fremtidig revisjon av takstene skulle finne sted etter forhandlinger mellom forbundet og det offentlige under ledelse av Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD).

I drøftingene 1974 deltok derfor også Sosialdepartementet og Finansdepartementet foruten FAD og RTV. Takstforhøyelsen ble 20 % med virkning fra 1. november 1974. NFFs krav om 60 minutters takst for psykomotorisk behandling ble innfridd etter fremleggelse av faglig dokumentasjon fra NFFs faggruppe for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. NFF påtok seg å være garantist for at fysioterapeuter med etterutdanning i psykomotorisk fysioterapi hadde rett til takstkompetanse tilsvarende den ordning som fysioterapeuter med etterutdanning i manuell terapi hadde fått i 1968. Takst for medisinsk treningsterapi 60 min med refusjonstakst per person ble også innført.

Videre var det enighet om å overføre 0,4% av de årlige utgifter til fysikalsk behandling som fondsavsetning til fellesformål for fysioterapeuter. Landsstyret hadde i juni 1974 godkjent vedtekter til et Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster, utarbeidet av en arbeidsgruppe i NFF og sendt Sosialdepartementet til godkjenning. Vedtektene ble stadfestet av departementet 23. mai 1975. På nytt meddelte RTV i brev av 29. mai 1974 til NFF at forbundets krav om å overføre tidligere etterslep til et pensjonsfond, ikke kunne aksepteres fra departementshold.

1976–1977

I brev av 12. august 1976 opplyste Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) at Sosialdepartementet (SOS) ønsket revisjon av takstene etter samme mønster som for leger og tannleger. FAD foreslo å etablere en avtaleinstitusjon for revisjon av takster for fysikalsk behandling. Det skulle føres drøftinger mellom representanter for statsmyndighetene ved FAD, Fin og SOS på den ene side og representanter for Norske Fysioterapeuters Forbund, Den Norske Kurstedsforening og Norsk Mensendieck-Forbund på den andre side med sikte på en avtale om veiledende takster for fysikalsk behandling.

NFF godtok i brev av 18. august 1976 denne avtaleinstitusjonen, som også ble fremlagt for Stortinget i forbindelse med budsjettforhandlinger i St.prp.nr. 34 (1976-77) og Innst.S.nr. 57 (1976-77) fra Sosialkomiteen til Stortinget. Avtaleinstitusjonen var godtatt.

Med virkning fra 1. november 1976 økte takstene med 21,5 %. Videre økte satsene for hjemmebehandling og reisetillegg ved behandling i pasientens hjem, samt gruppebehandlingstakstene som ble endret fra takst etter antall personer i gruppen til en takst per person. Egen takst for terapiridning skulle tas opp i avtaleperioden.

Utregningsmodell for avsetning til Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter ble avtalt til 0,5 % av de årlige utgifter som trygden hadde til fysikalsk behandling.

1977–1978

I avtalen fra 1976 var det åpnet for eventuelle forhandlinger om endringer i takstene fra 1. november 1977 på bakgrunn av at FAD hadde igangsatt undersøkelser om fysioterapeuters inntektsforhold. Inntektsundersøkelsen ble foretatt av Norges Markedsdata A/S høsten 1976, og ble avsluttet januar 1977. Rapporten inneholdt ingen konklusjoner fordi antall respondenter var lite. NFFs lønnsutvalg fikk i oppdrag i samarbeid med Statistisk sentralbyrå å analysere tabellene i rapporten. Resultatet var at NFF fremsatte krav om takstøkning på 10,4 %. Etter forhandlinger med departementene ble det inngått en tilleggsavtale fra 1. november 1977 med en takstøkning på 4,5 %. Avtalens utløp var fortsatt 31. oktober 1978.

I 1978 ble det innført pris- og inntektsstopp i Norge på grunn av prisinflasjon og finanskrise. Det ble ikke ført noen form for forhandlinger verken i offentlig eller privat sektor i 1978 eller i 1979. Først i april 1980 ble det ført ny takstrevisjon med takstøkning på 12 %. Avtalens varighet ble først satt til 31. oktober 1980, men denne ble forlenget uten ytterligere takstøkning frem til 31. desember 1982. Partene ble også enige om at avtaletidspunktet for iverksetting av nye takster skulle flyttes fra 1. november til 1. januar 1983. Da var ny lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene vedtatt av Stortinget, og forberedelser til omlegging var på gang. Se kap 11.5 om kommunehelsetjenestereformen.

Statistikk SSBs kurve over inntektsøkninger fra 1970 til 2015
viser realveksten i denne perioden og forklarer hvorfor
takstøkningene var forholdsvis høye på 1970-tallet.
I 1978–79 gikk det rett til bunns på grunn av lønnsstopp.

 

Kildehenvisninger:

Nasjonalbiblioteket: Ringperm II fra RTV. Rundskriv nr 30 S av 28. januar 1957 om Nye takster for fysikalsk behandling. Rundskriv nr 180 S av 1. juni 1964 om endringer i Regler og takster for fysikalsk behandling.

Riksarkivet: Privat arkiv NFF nr 736, boksene 68 og 69 om PFG, boks 110 om Fond til etter og videreutdanning, boks 130 om takstrevisjoner 1976–1984.

Lov om folketrygd av 17. juni 1966 § 2-5 og Lov om folketrygd av 28. februar 1997 § 5-8 og § 5-21.

Forskrifter for godtgjørelse av utgifter til fysikalsk behandling fastsatt følgende år: 1957, 1964, 1967, 1968, 1973, 1974, 1976, 1977, 1980, 1982, 1984, 1987.

Vedtekter for Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter og Mensendieck-sykegymnaster stadfestet av Sosialdepartementet 23. mai 1975.

St.prp.nr. 34 (1976-77) og Innst.S.nr.57 (1976–1977) om blant annet avtaleinstitusjon for revisjon av takster til fysikalsk behandling.

Årsberetninger fra NFFs lønnsutvalg 1974–1975 og 1976–1977.

Sentralstyrereferater 1974, 1975, 1976 og 1977.

Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi m.m. av 16. juni 2015.       

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser