Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

11.1 Autorisasjon


1916–1936 Den norske lægeforenings massasjeråd

Før loven av 19. juni 1936 var det ingen bestemmelser om at virksomhet som sykegymnast eller massør bare måtte utøves av personer med offentlig godkjenning. Det ble heller ikke fra det offentliges side krevet noen bestemt utdanning, og virksomheten var ikke undergitt noen kontroll. Virksomheten var bare begrenset av de bestemmelser som fulgte av den alminnelige sunnhets- og straffelovgivning, samt lov om sygeforsikring av 1909.

Allerede i formålsparagrafen til Oslo Sykegymnasters Forening fra 1895 sto det at foreningen skulle arbeide for «sygegymnastikkens fremme ved at skaffe dens utøvere en legitimation.» I 1913 fikk formannen Svenda Knudsen i Sykegymnastforeningen anledning til å ta autorisasjonssaken opp på et styremøte i Lægeforeningen. Det ble vedtatt å nedsette en komite med oppdrag å utrede forslaget. Resultatet var opprettelse av Den norske lægeforenings Massasjeråd vedtatt på Lægeforeningens landsmøte i 1915. Massasjerådet besto av tre leger og en sykegymnast. Sistnevnte var Svenda Knudsen som var medlem av Rådet fra 1916 til sin død i 1934. Deretter overtok Elisa Platou.

Fra 1916 godkjente Massasjerådet læresteder på grunnlag av regler om utdanningens innhold, som Rådet selv hadde utarbeidet. Fra 1918 godkjente Rådet massører og sykegymnaster som var utdannet etter disse regler, ved å utstede et sertifikat. Sykegymnaster utdannet før disse regler trådte i kraft, kunne søke Rådet om godkjenning ved å fremlegge oppgave over den utdanning de hadde gjennomført.

Massasjerådet skulle også føre kontroll med de godkjente læresteder og godkjente personer. Massasjerådets godkjenninger hadde imidlertid ingen rettslig betydning.

I 1931 rettet Oslo Sykegymnasters Forening og Den norske Lægeforening en henstilling til Sosialdepartementet om å ta opp til drøfting spørsmålet om det burde innføres offentlig godkjenning av sykegymnaster og massører, særlig på grunn av den betydning som denne virksomheten hadde fått for trygdekassene. Etter § 13 i syketrygdloven av 1930 skulle trygdekassene yte full godtgjørelse til fysikalsk behandling som var forordnet av lege og utført av personer med «fornøden utdannelse». En offentlig autorisasjon ville klargjøre hvilke personer dette var.

Autorisation Borgny Pettersens autorisasjon som
sykegymnast og massør datert 20. desember 1924.

 

Lov av 19. juni 1936 om sykegymnaster og massører

Oslo Sykegymnasters Forening søkte juridisk hjelp og fikk utarbeidet et lovforslag om offentlig autorisasjon som ble oversendt til Sosialdepartementet i 1934. Foreningens lovforslag var forelagt lærerstedene, Oslo helseråd og Norske kvinners nasjonalråd som alle støttet lovforslaget, men Lægeforeningens Massasjeråd støttet ikke forslaget før etter lang tid med motstand. De ønsket å beholde sin private kontroll med sykegymnastene.

Det var politiet i Oslo som satte fart i saken. Spørsmålet om offentlig godkjenning og kontroll med sykegymnasters og massørers virksomhet hadde tiltrukket seg offentlighetens oppmerksomhet på grunn av en del etterforskninger som Oslo politiet hadde foretatt ved forskjellige massasjeinstitutter.

Opdagelseschefen ved Oslo politikammer uttalte til Sykegymnastforeningens lovforslag følgende, (utdrag fra Ot.prp.nr. 38 (1936):

Det som imidlertid i første rekke gjør en lov påkrevet, er det forhold at flere massasjeinstitutt her i byen synes å være et skalkeskjul for usedelig og annen lyssky trafikk. Disse «massører» har voldt politiet ikke lite arbeide, men forskjellige grunner har gjort det vanskelig på effektiv måte å komme uvesenet til livs. På dette punkt finner jeg at lovforslaget ikke går tilstrekkelig langt i sin beskyttelse av det lovlige erhverv. Som forholdene ligger an, er det politikammerets oppfatning at adgangen til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør bør være betinget av statsautorisasjon. Jeg må derfor anbefale at det blir lovfestet enerett for de statsautoriserte sykegymnaster og massører til å utøve og bekjentgjøre slik virksomhet.

Formannen i Sykegymnastforeningen, som nå er Inga Hustad, og foreningens advokat hadde møter med statsråden i Sosialdepartementet og med de kvinnelige representantene på Stortinget, blant annet Betsy Kjeldsberg. Saken ble forelagt medisinaldirektøren som uttalte, (utdrag fra Ot.prp.nr. 38 (1936):

Dernest er det godtgjort at en ikke liten del av denne massasjevirksomhet bare er et dekke over erhvervsmessig utukt. Det er da nødvendig å peke på at den slags trafikk fører med seg stor fare for spredning av veneriske sykdommer…. For så vidt representerer de såkalte massasjeinstitutter en særlig ondartet form for prostitusjon, som man også av hygieniske grunner må gjøre alt for å bekjempe…. For det publikum som virkelig trenger massasje, er den nuværende situasjon alt annet enn betryggende….

Det fremgår av politiets undersøkelser at man har eksempler på at prostituerte kvinner går over fra å benytte tittelen friserdame som dekke for sin virksomhet til å kalle seg massøser, fordi håndverksloven har gitt frisørfaget en effektiv beskyttelse med strenge minstekrav til utdannelse, mens hvem som helst helt ukontrollert kan avertere massasje. Det er faktisk vesentlig at faget massasje ikke er noe håndverk, men er knyttet til behandling av syke mennesker.

Det er på det rene at intet kan gjøres for å rette på de nuværende uholdbare forhold uten ved en ny lov. Det som er bragt for dagen av Oslo politis undersøkelser, har bestyrket mig i den oppfatning at man nu ikke lenger kan komme forbi en sådan lov.

Departementet var enig i at virksomhet som sykegymnast og massør må komme under offentlig regulering og tilsyn for å sikre at den utøves av folk med tilstrekkelig faglig kyndighet og på en for allmennheten betryggende måte.

Lovforslaget blir fremlagt 31. mars 1936 av sosialminister K. Bergsvik til Stortinget i Ot.prp.nr. 38 (1936) om lov om sykegymnaster og massører. Loven ble vedtatt av Stortinget 19. juni 1936. I kongelig resolusjon samme dag ble det bestemt at loven skulle tre i kraft straks.

Det er verdt å merke seg at loven ga beskyttelse både av retten til å utøve virksomhet som sykegymnast og av yrkestittelen sykegymnast.

§ 1 lyder: Den som vil utøve virksomhet som sykegymnast eller massør uten å være norsk lege, kan få godkjenning til det av helserådet i den kommune hvor han akter å starte virksomhet.

§ 5 lyder: Den som har offentlig godkjenning som sykegymnast eller massør etter § 1, har enerett til å kalle seg «offentlig godkjent sykegymnast eller offentlig godkjent massør».

Forskrifter om sykegymnaster og massører av 16. juni 1937

Ansvarsforholdet i 1936-loven ble nærmere regulert i forskrifter av 1937. Sosialdepartementet utferdiget og fastsatte forskrifter og rundskriv til loven. For å få godkjenning må vedkommende være norsk statsborger, ført en hederlig vandel og bestått eksamen ved norsk institutt godkjent av Sosialdepartementet, eller bestått eksamen ved utenlandsk institutt som Sosialdepartementet finner å kunne sidestille med tilsvarende godkjent norsk institutt. I rundskrivet pålegges vedkommende søker å fremlegge vitnesbyrd om bestått avgangseksamen for helserådet og avlegge skriftlig løfte om å ville utøve virksomheten i samsvar med loven og slik som ære og samvittighet krever.

Offentlig godkjent sykegymnast eller massør må melde seg til helserådet i den kommune han starter sin virksomhet, og straks melde fra hvis virksomheten opphører. Helserådet skal føre fortegnelse over alle godkjente sykegymnaster og massører i sitt distrikt. Helserådet kan også tilbakekalle godkjenningen hvis vedkommende anses uskikket eller uverdig til å utøve virksomheten.

Forskriftens § 5 omhandler føring av pasientjournal, fortsatt en dagsaktuell bestemmelse. Den lyder:

Offentlig godkjent sykegymnast eller massør skal gjøre ordnete opptegnelser over sin virksomhet. De skal enten føres i protokoll eller etter kartoteksystem med blad eller kort for hver person som behandles, og må angi pasientens navn, alder, adresse, behandlingens art, hver gang behandling har funnet sted og forordnedes leges navn og den diagnose han har stillet.   

Sykegymnaster og massører som er tilsatt ved sykehus, trygdekasse eller institutter som er under daglig kontroll av lege, er fritatt for å gjøre opptegnelser som nevnt hvis vedkommende institusjon/institutt på annen måte gjør disse opptegnelser.

Lovens § 9 og forskriftens § 7 omhandler taushetsplikten:

Offentlig godkjent sykegymnast eller massør og de medhjelpere han bruker, plikter å iaktta taushet om det som de under virksomheten blir betrodd eller får rede på om folks legems- eller sykdomsforhold.

Forskriftens § 9 fastsetter at helserådet skal føre tilsyn med alle virksomheter som utøves av sykegymnaster og massører i sitt distrikt, og påse at lover og forskrifter overholdes. Helserådets ordfører er distriktslegen.

Lov av 13. juli 1956 om sykegymnaster og om rett til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør

Ot.prp.nr. 58 (1956) om ny lov ble fremlagt av sosialminister Gudmund Harlem 23. mars 1956. Bakgrunnen var innstillingen fra en komite oppnevnt ved Kongelig resolusjon av 16. oktober 1953. Komiteen skulle foreslå revisjon av 1936-loven som i praksis hadde ført til noen vanskeligheter. Parallelt arbeidet en fagkomite, også oppnevnt samme dag ved Kongelig resolusjon, med å utarbeide retningslinjer for fysikalsk behandling og utdanning av sykegymnaster.

Den første komiteen besto av byråsjef Olaf Lundamo, Sosialdepartementet, (formann), overlege Halvard Hegna, Oslo Trygdekontor og formann i Norske Sykegymnasters Landsforening Gunvor Drake. Sekretær var Knut Munch-Søegaard, Helsedirektoratet. Komiteen avga sin innstilling oktober 1954. Fagkomiteen besto av fem leger og en sykegymnast, sistnevnte var Gunvor Drake. Komiteens formann var overlege Halvard Hegna, Oslo Trygdekasse som hadde landets største fysikalske avdeling. Komiteen avga sin innstilling i november 1955.

Den nye loven ble vedtatt av Stortinget 13. juli 1956, og trådte i kraft 1. januar 1957. Loven fulgte hovedlinjene i 1936-loven, men det ble foretatt visse endringer. Godkjenning av massører opphørte. Begrunnelsen var at sykegymnastikken fikk en mer og mer dominerende plass, likeså elektromedisinske behandlingsformer, og det er lite betryggende å gi offentlig godkjenning til personer som bare har utdannelse i massasjeteknikk. (Sitat fra Ot.prp.nr.58 (1956).

Godkjenning av mensendieck-sykegymnaster ble lovfestet, men de gis ikke rett til å gi massasje som behandling av skader og sykelige tilstander da utdanningen ikke omfatter massasje. Departementet antok at det ikke var behov for tittelbeskyttelse og fjernet lovbeskyttelsen av tittelen sykegymnast. Videre flyttes godkjenningsmyndigheten fra helserådene til Helsedirektoratet/Sosialdepartementet. Godkjenningskrav om norsk statsborgerskap ble fjernet, - hvilket i hovedsak skyldtes poliomyelitt epidemiene da sykegymnaster fra de nordiske land ble beordret til å yte gjensidig hjelp ved utbrudd i Norden.

En viktig innstramming i den nye loven var ansvarsforholdet til legen som i 1936-loven var fastsatt i forskrifter. Nå ble en ny §7 i loven vedtatt. Den lyder: Sykegymnaster må ikke uten forordning av lege behandle skader eller sykelige tilstander. Kongen kan gi nærmere forskrifter om deres virksomhet og om hvilke opptegnelser de skal gjøre.

Forskrifter for sykegymnaster og massører utferdiget av Helsedirektøren 15. desember 1957

Melding til helserådet opprettholdes, men skal nå gjøres årlig innen utgangen av januar måned. Krav til sykegymnastene om ordnete opptegnelser over pasientbehandlingene opprettholdes, krav om å holde lokalene rene og i orden, og å ha apparater i god stand gjøres tydelig. Helserådenes tilsyn med virksomhetene skal fortsette med årlig innsending av rapporter til Helsedirektøren, herunder melde om forhold som kan gi grunn til å frata en sykegymnast eller massør retten til å utøve virksomheten.

Lov av 13. juli 1956 om rett til å utøve virksomhet som fysioterapeut og som mensendiecksykegymnast med endringer av 28. mars 1969

I Ot.prp.nr. 21 (1968-69) Om lov om endringer i lov av 13. jull 1956 om sykegymnaster og om rett til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør ble fremlagt for Stortinget 10. januar 1969 av sosialminister Egil Aarvik. Det er to forhold som begrunnet forandring av yrkestittelen sykegymnast til fysioterapeut:

  1. Opprettelse av statlig skole for utdanning av fysioterapeuter, og innføring av ett års turnustjeneste som vilkår for godkjenning som fysioterapeut.
  2. Rekommendasjon fra Nordisk Råd om felles nordisk arbeidsmarked for fysioterapeuter.

I innstillingen av 18. desember 1963 fra utvalget som planla Statens skole for sykegymnaster ble det uttalt:

Norske Fysioterapeuters Forbund besluttet for flere år siden å bruke betegnelsen fysioterapeut, og denne betegnelse er i dag mest brukt her i landet. Den er også i samsvar med den betegnelse som nyttes i anglo-saksiske land, og stemmer også best overens med den del av den fysikalske medisin som sykegymnastene skal ta seg av, nemlig fysioterapien. Utvalget vil derfor tilrå at det tas initiativ til å endre den offisielle betegnelsen fra sykegymnast til fysioterapeut.

Lovens tittel ble endret, og betegnelsen fysioterapeut ble tatt inn gjennomgående i hele lovteksten. Samtidig med statlig overtakelse av utdanningen ble det innført ett års pliktig praktisk tjeneste (turnustjeneste) som krevde midlertidig godkjenning som fysioterapeut for å kunne utføre tjenesten. Hjemmel for dette ble tatt inn i loven § 2.

For å kunne oppfylle forutsetningene om felles nordisk arbeidsmarked for fysioterapeuter var det nødvendig med et tillegg til loven som gjaldt tilbakekalling av godkjenning. Loven fikk et nytt 3. ledd i §9:

Er godkjenning som fysioterapeut eller mensendiecksykegymnast her i landet gitt på grunnlag av godkjenning i et annet land, kan Kongen ta godkjenningen og retten til å utøve virksomheten tilbake, dersom godkjenningen i vedkommende land blir tatt tilbake eller på annen måte taper sin gyldighet.

Forskriftene for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster ble endret tilsvarende 13. mai 1969.

Overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om felles nordisk arbeidsmarked for fysioterapeuter ble ratifisert (undertegnet) 17. desember 1976, og trådte i kraft juli 1978.

Lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster med endringer ved lov av 9. juni 1978

Ot.prp.nr. 47 (1977-78) Om lov om endringer i lov av 13. juli 1956 om rett til å utøve virksomhet som fysioterapeut og som mensendiecksykegymnast ble fremlagt for Stortinget 17. mars 1978 av sosialminister Ruth Ryste.

Bakgrunnen for lovendringen var samordning av mensendieck-utdanningen med fysioterapeututdanningen slik at egen godkjenning av mensendiecksykegymnaster falt bort. En sakkyndig komite med medlemmer fra Norske Fysioterapeuters Forbund og Norsk Mensendieck-forbund hadde utredet pensum ved Norsk Mensendieck-skole A/S for å likestille denne utdanningen med fysioterapeututdanningen ved Statens fysioterapiskoler i Oslo og Bergen. Undervisningsplanen ble supplert med massasje, elektroterapi og noe utvidelse av pensum i fysiologi og sykdomslære.  På grunnlag av komiteens innstilling om samordning av pensa ved skolene, fant departementet å kunne godkjenne Mensendieck-skolens undervisningsopplegg som grunnlag for offentlig godkjenning som fysioterapeut fra og med kullet utdannet i 1974. I tillegg til bestått avgangseksamen etter 2 ½ års utdanning krevdes for kandidater fra samtlige tre skoler i Norge ett års turnustjeneste for å oppnå godkjenning som fysioterapeut.

Mensendiecksykegymnaster utdannet før 1974 kunne etter å ha gjennomført godkjent etterutdanningskurs i massasje og elektroterapi, søke godkjenning som fysioterapeut. For disse ble det ikke stilt krav om gjennomført turnustjeneste.

Departementet foreslo opprinnelig å stryke mensendiecksykegymnast i lovens tittel og i lovteksten for øvrig.  Dette forslaget gikk Norsk Mensendieck-skole A/S og Norsk Mensendieck-forbund sterkt imot av hensyn til sine kolleger som fortsatt utøvet slik virksomhet. Forslaget ble sløyfet, og lovens nye tittel ble lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.

Norske Fysioterapeuters Forbund hadde foreslått å gjeninnføre lovbeskyttelsen av yrkestittelen fysioterapeut. Departementet støttet forslaget, og lovens § 1 lyder:

Rett til å kalle seg fysioterapeut og å utøve virksomhet som fysioterapeut eller virksomhet som går ut på å gi massasje som behandling av skader eller sykelige tilstander, har bare den som er godkjent av Kongen etter denne lov, jf. dog §11. Rett til å utøve virksomhet som nevnt har også den som har rett til å utøve legevirksomhet her i riket. Mensendiecksykegymnaster har rett til å utøve virksomhet etter reglene i § 11, 3.ledd.

§11, 3.ledd: Den som er godkjent som mensendiecksykegymnast etter tidligere lovgivning har rett til å fortsette virksomheten. Virksomhet som mensendiecksykegymnast gir ikke rett til å gi massasje som nevnt i § 1.

Norske fysioterapeuters Forbund og Norsk Mensendieck-forbund hadde også foreslått å stryke legers rett til å utøve virksomhet som fysioterapeut da leger har minimal utdanning på dette felt. Denne bestemmelsen hadde stått i loven siden 1936. Departementet påpekte at legers adgang til å behandle sykdom og yte legehjelp inneholder også hjelp til for eksempel tannhelsehjelp og legehjelp ved fødsler. Et slikt lovendringsforslag ville få konsekvenser for andre grupper i helsesektoren, og dette forholdet var ikke utredet denne gang.

Forskrifter for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster ut fra lovendringene ble utferdiget på nytt av Helsedirektøren 9. juni 1978. Innholdsmessig var det ingen realitetsforandringer i forhold til forskriften av 1969.

Lov av 2. juni 1999 om helsepersonell m.v. (Helsepersonelloven)

Helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2001. Samtlige tidligere profesjonslover ble opphevet, herunder også lov av 1956 m/ senere endringer om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.

Lovens formål § 1 er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.

Lovens virkeområde § 2 gjelder alt helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgs formål, og som utføres av helsepersonell.

Etter den tidligere fysioterapeutloven skulle fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster ikke uten forordning av lege behandle skader eller sykelige tilstander. Denne henvisningsplikten ble opphevet ved innføring av helsepersonelloven som i stedet fastsatte krav til faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Helsepersonell må innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og innhente bistand eller henvise videre der dette er nødvendig (§ 4). Forsvarlighetskravet gjelder hver enkelt utøver. På samme måte som for den enkelte utøver, må virksomheter drive forsvarlig.

Bestemmelsen i den tidligere fysioterapeutloven § 1 om legers rett til å utøve virksomhet som fysioterapeut, ble ikke fulgt opp i helsepersonelloven. Tidligere forskrift for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster ble også opphevet, men bestemmelsene kom inn i den nye loven. Det gjelder blant annet melding om helsepersonells virksomhet til kommunen eller fylkeskommunen, melding om bierverv og eierinteresser, plikter etter pasientskadeloven, krav om politiattest ved behandling av barn, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, samtykke til å gi informasjon, meldeplikt og dokumentasjonsplikt.

Dokumentasjonsplikten følger opp kravet til opptegnelser som har vært nedfelt i de tidligere forskriftene for fysioterapeuter helt siden 1936. Dokumentasjon innebærer plikt til å føre journal for hver enkelt pasient, og skal føres i samsvar med god yrkesskikk og inneholde relevante opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Videre er det bestemmelser om retting og sletting av journal, utlevering av og tilgang til journalopplysningene samt epikrise. I rettsak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse, kan opptegnelser og journal kreves fremlagt som bevis.

Autorisasjonsbestemmelsene i helsepersonelloven § 48 omfatter 29 yrkesgrupper, herunder fysioterapeuter. Når ordningen med autorisasjon videreføres, betyr det for fysioterapeutenes vedkommende at bare de som har autorisasjon kan kalle seg fysioterapeut. Vilkårene for autorisasjon er felles for alle de 29 yrkesgruppene. Loven § 48 a lyder:

Rett til autorisasjon etter søknad har den som

a)     har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,

b)     har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52 (Internasjonale avtaler),

c)     har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen, eller

d)     har godtgjort å ha nødvendig kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.

Søkeren må i tillegg

a)     være under 80 år,

b)     Ikke være uegnet for yrket,

c)     ha gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift.   

Autorisasjon bortfaller når vedkommende fyller 80 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes. Loven inneholder også reaksjoner ved brudd på lovens bestemmelser, som advarsel, suspensjon, begrensninger av autorisasjonen, tilbakekall av autorisasjonen, frivillig avkall på autorisasjon mv.

Forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut er fastsatt med hjemmel i helsepersonelloven § 48 a, 2. ledd bokstav c, sist revidert med ikrafttredelse 1. januar 2010

Formålet med praktisk tjeneste er at turnusfysioterapeuten ved å arbeide under veiledning, opplæring og supervisjon skal få nødvendig erfaring og tilegne seg ferdigheter for selvstendig å kunne utføre faglig forsvarlig virksomhet som fysioterapeut. Turnustjenesten skal utføres 6 måneder i spesialisthelsetjenesten og 6 måneder i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Helsedirektoratet godkjenner turnusplassene for avtjening av den praktiske tjenesten.

 

Kildehenvisninger:

Love for Massageraadets virksomhet vedtatt av Den norske lægeforenings 16. landsmøte i Kristiania, september 1915.

Ot.prp.nr. 38 (1936) Lov om sykegymnaster og massører. Lov, forskrifter og rundskriv om sykegymnaster og massører av 19. juni 1936.

Ot.prp.nr. 58 (1956) Om lov om sykegymnaster og om rett til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør. Lov av 13. juli 1956 om sykegymnaster og om rett til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør. Forskrifter for sykegymnaster og massører utferdiget av Helsedirektøren 15. desember 1957.

Ot.prp.nr. 21 (1968–1969) Om lov om endringer i lov av 13. juli 1956 om sykegymnaster og om rett til å utøve virksomhet som sykegymnast og massør. Forskrifter for fysioterapeuter, mensendiecksykegymnaster og massører utferdiget av Helsedirektøren 13. mai 1969.

Ot.prp.nr. 47 (1977–1978) Om lov om endringer i lov av 13. juli 1956 om rett til å utøve virksomhet som fysioterapeut og som mensendiecksykegymnast.  Forskrifter for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster utferdiget av Helsedirektøren 9. juni 1978.

Lov av 2. juni 1999 om helsepersonell m.v. Forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for fysioterapeuter revidert 1. januar 2010.

Innstilling fra komiteen til revisjon av sykegymnastloven oppnevnt ved kgl resolusjon av 16. oktober 1953. Innstilling avgitt oktober 1954.

Innstilling fra komiteen til å utarbeide retningslinjer for fysikalsk behandling og utdanning av sykegymnaster oppnevnt ved kgl resolusjon av 16. oktober 1953. Innstilling avgitt november 1955.

Karin Helene Haugen: En utdanning i bevegelse – 100 år med fysioterapiutdanning i Norge, Universitetsforlaget 1997.

Tidsskriftet Fysioterapeuten nr 14/2000: Ny lov for fysioterapeuter side 14–20.

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser