Minneord om Kirsti Glad

Kirsti Glad ble brått og uventet revet bort 28. april, 65 år gammel. Det er et voldsomt sjokk at Kirsti, den mest energiske og livsglade kollegaen vår, er borte for alltid. 


Vi føler på et stort sjokk, sterk sorg og vantro over at vi aldri skal få møte Kirsti igjen. Det er ikke til å begripe.

Kirstis fødested Rørvik i Trøndelag ble fort for trangt for Kirsti og etter videregående skole, flyttet hun til Oslo. Med hennes karakterer, stod alle muligheter åpne for Kirsti og valget falt ned på fysioterapi. Etter endt studie, tilegnet hun seg bred klinisk erfaring fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det var mens hun arbeidet på Diakonhjemmet at hun begynte å engasjere seg i arbeidsmiljøet, som verneombud og tillitsvalgt. Det politiske engasjementet førte henne etter hvert inn i styret til avdeling Oslo i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) hvor hun senere ble ansatt som seniorrådgiver i forhandlingsseksjonen. I nesten 30 år har hun hatt et brennende hjerte for fagforeningsarbeid med KS som sitt spesialfelt. Hun var et historisk oppslagsverk, en dreven forhandler og et rivjern til å lære opp og bistå NFFs tillitsvalgte. Noen ganger leide hun dem, og andre ganger dro hun dem etter ørene. Hun sto samtidig foran og bak dem.

Hun gikk langt i sin støtte til medlemmene. Hun ville være der for dem, gjøre dem sterke, trygge og handlingskraftige. Vi møter medlemmene som profesjonelle, men det er også menneskelige møter. Med sin måte å være på: varm, raus, imøtekommende og interessert - ble våre tillitsvalgte veldig glad i Kirsti. Mange har uttrykt stor sorg over nyheten om Kirstis bortgang og flere har beskrevet tapet som å miste en venn og nær støttespiller.

Som kollega var hun kunnskapsrik, sulten, raus og omsorgsfull. Hun var en vaktbikkje på at NFFs formål alltid måtte være førende når et veivalg eller beslutning skulle tas.

Kirsti brukte mye av sin kunnskap og kraft der det kunne gi størst uttelling for NFFs medlemmer, i vår hovedorganisasjon Unio, i forhandlingsutvalget Unio kommune. Uniofamilien har uttrykt stor sorg over Kirstis bortgang.

Kirsti var rødstrømpen som bodde på beste vest, som elsket å provosere og diskutere. Samfunnets svakere grupper lå hennes hjerte nærmest og hennes engasjement for dem var sterkt og ektefølt. Hennes kommunikasjonsform var direkte og utfordrende, hun var pågående, men også ydmyk, lojal og var, alltid med varme og glimt i øyet. Hun var dypt interessert i samfunnsspørsmål og et spesielt nysgjerrig menneske. Med innsikt, smittende engasjement og evne til dialog bidro hun til morsomme, alvorlige og alltid rike samtaler.

Kirsti elsket livet sitt. Det var det gode liv med stor interesse for mat og vin, alltid på leten etter nye oppskrifter, alltid i gang med å planlegge en ny 3- retters middag, vinturer i Sør-Europa eller andre kulturopplevelser. Kirsti ville se, lytte, smake på alt. Hun elsket å ha familie og venner rundt seg, iscenesette lange måltider og bidra til høylytte samtaler ut i de små timer. Både latter, alvor og tårer var velkomment. Det var høyt under taket og romslig rundt Kirsti.

Kirsti og mannen hennes Trond hadde et åpent hjem, og vi i forhandlingsseksjonen har ved mange anledninger hatt gleden av deres gjestfrihet. Vi følte oss så velkomne og ivaretatt av Kirsti som vertinne. Hun var som vert som hun var som menneske; alltid raus og imøtekommende. Vi vil alltid huske Kirsti slik: strålende energisk ved bordet, lett konverserende om hvordan hun har planlagt menyen i ukevis, reist rundt i forskjellige spesialbutikker, holdt av et fiskestykke der, diskutert vinvalg her og komponert og sydd sammen menyen til å tilfredsstille seksjonens ganer. Mat, vin og presentasjon var alltid i det helt øvre sjiktet.

Kirsti var så interessert i alle mennesker. Hun var en nysgjerrig og vitebegjærlig person. Hun likte godt å høre om andre menneskers erfaringer, hvordan de hadde løst motstand i livet eller historier de hadde å fortelle. Kirsti møtte også motstand i livet, men møtte det alltid med å se etter løsninger og muligheter. Hun var en optimist og en lagspiller. «Dette får vi til sammen!» sa hun alltid. Kirsti med ideene og den en smittende entusiasme. Når vi nådde nye milepeler og mål sa hun: Yes! I love it!

Hun var så takknemlig over livet sitt og ga ofte uttrykk for det. Hun var så takknemlig for familien sin, hun var så glad i jobben sin, hun likte så godt kollegene sine i NFF og i Unio. Jeg føler meg heldig, jeg er privilegert – sa hun.

Hun leste tilbakemelding fra kurs med lupe og annonserte alltid etter det: Jeg må legge om alt! - selv om hun som kursleder fikk toppkarakterer. Hun satt derfor aldri fast i et ønske om å holde på det gamle. Hun ville alltid videreutvikle seg. Hun var alltid i endring. Hun ønsket endring velkommen.

Kirsti var opptatt av å se ressursene i hver og enkelt person. Hun visste mye om livene våre fordi hun var interessert og spurte. Hun var opptatt av at vi behandlet hverandre bra, at vi hadde omsorg for hverandre og snakket hverandre opp og frem. Hvis noen sa noe hun mente var over streken, fikk vi høre det av Kirsti. Hun var en ekte humanist og et dypt moralsk menneske med stor rettferdighetssans. Hun forsvarte et inkluderende samfunn. Alle skulle med. 

Kirsti ventet ikke på at livet skulle starte. Hun var veldig til stede i det. Og hun elsket det. Mest av alt og størst av alt var kjærligheten til hennes barn Andreas, Cathinka og Nikoline og til mannen hennes Trond. Dere bærer det største tapet og den største sorgen. For oss i NFF, blir det et krater i sekretariatet og seksjonen. Vi vil savne kunnskapen hennes, latteren hennes og den energien hun tilførte oss. Det er umulig å tenke seg livet i seksjonen uten henne. Hun berørte oss alle så sterkt. Fru Glad, fru Happy - vår kjære Kirsti, takk for alt du var for oss i NFF. Du vil bli dypt savnet.

I takknemlighet.

På vegne av Norsk Fysioterapeutforbund Thea Wessel Jørgensen