Diabetes

Diabetes er en av de store folkesykdommene, og er forbundet med alvorlige komplikasjoner. Vel 200 000 personer anslås å ha diagnosen diabetes. Disse behandles med blodsukkersenkende legemidler og/eller kost og mosjon. 


I tillegg kommer et betydelig antall tilfeller av udiagnostisert diabetes.  Antall som lever med diabetes-diagnosen har økt, men antall nye brukere av blodsukkersenkende legemidler per år har flatet ut de siste årene. 

Type 2-diabetes kan i stor grad forebygges med økt fysisk aktivitet og vektreduksjon. 

Vel 4 prosent av befolkningen har diagnosen diabetes

I Norge har vi ikke landsdekkende undersøkelser av antall personer (prevalens) med diagnostisert diabetes eller med ukjent diabetes (dvs nyoppdaget diabetes etter «screening»). Ved å kombinere data fra Reseptregisteret, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Tromsø og enkelte andre undersøkelser kan vi likevel danne oss et rimelig bilde av diabetessykeligheten i Norge.

Data fra Reseptregisteret viser at 165 000 personer (3,2 prosent av befolkningen) brukte blodsukkersenkende legemidler i 2013. De fleste av disse har type 1- eller type 2-diabetes, men blodglukosesenkende legemidler brukes også i noen grad i behandling av svangerskapsdiabetes, polycystisk ovariesyndrom og fedme.

Type 1- og type 2-diabetes

De fleste befolkningsbaserte studier skiller ikke mellom type 1- og type 2-diabetes. Basert på beregninger fra Reseptregisteret i Norge kan vi anslå at 28 000 personer (0,6 prosent av befolkningen) har type 1-diabetes (Strøm et al, 2014). Det vil si at 2,7 prosent av befolkningen har type 2-diabetes som behandles med blodsukkersenkende legemidler.

I tillegg behandles et ukjent antall pasienter med type 2-diabetes med kost og mosjon. Tall fra representative fastlegepraksiser i 2005 viste at 28 prosent av pasienter med type 2-diabetes ble behandlet kun med kost og/eller mosjon (Cooper et al, 2009). Om vi legger dette til grunn, kan vi anslå at drøyt 53 000 personer har type 2-diabetes som behandles kun med kost og/eller mosjon, og at totalt 190 000 (3,8 prosent av befolkningen) har diagnostisert type-2 diabetes. Vi kan dermed anslå at omlag 218 000 (4,3 prosent) har diagnostisert diabetes. Upubliserte data fra Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT1-3) antyder at andelen av pasienter med type 2-diabetes som behandles kun med kost og mosjon har gått ned, og anslaget på 28 prosent som er angitt ovenfor, må tolkes med forsiktighet (Kristian Midthjell, personlig meddelelse).

Ukjente tilfeller av diabetes kommer i tillegg

Internasjonale studier og upubliserte data fra Norge tyder på at det er mange i befolkningen som har diabetes uten å vite om det. Enkelte undersøkelser antyder at for hver 100 pasienter med kjent diabetes, kan det være mellom 50 og 100 med uoppdaget diabetes i befolkningen, men metodeproblemer gjør det vanskelig å anslå et sikkert tall (Hutchinson et al, 2012; Smith, 2007; Stene et al, 2004).

Stadig flere lever med diabetes

Data fra Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT) viser at andelen voksne (alder 20 år og over) med diabetes økte fra 2,9 prosent til 4,3 prosent i perioden 1984-2008. Data fra Reseptregisteret viser også at antallet som bruker blodsukkersenkende legemidler har økt for hvert år fra cirka 110 000 (2,5 prosent) i 2004 til rundt 165 000 personer (3,2 prosent av befolkningen) i 2013, se figur 1.

En slik økning kan i teorien skyldes at det blir flere nye tilfeller per år (insidens), at flere diagnostiseres eller at de som har diabetes-diagnosen lever lengre, se figur 2 som viser faktorer som kan påvirke prevalensen.

Flere menn enn kvinner har diabetes

Totalt er det flere menn enn kvinner som har diabetes, gjennomsnittlig er det åtte kvinner med diabetes for hver tiende mann med diabetes i Norge. Det er noe variasjon i kjønnsforskjellene med alder og etnisk gruppe.

Én av ti 80-åringer har diabetes-diagnosen

Både prevalens og insidens av type 2-diabetes øker kraftig med alderen, til en topp omkring 80 år. I 2012 brukte nesten 11 prosent i aldersgruppen over 80 år blodsukkersenkende legemidler.

Sosioøkonomiske forskjeller

De fleste studier, både fra Norge (Joseph et al, 2010) og andre land, viser at type 2-diabetes er vanligere i grupper med lav utdanning enn i grupper med høyere utdanning (Agardh et al, 2011).

Livsstilen påvirker risikoen for type 2-diabetes 

Både type 1- og type 2-diabetes skyldes i en viss grad arvelige faktorer, men arv alene er sjelden nok til å utvikle diabetes. Et unntak er sjeldne genetiske former for diabetes.

Foreløpig vet vi svært lite om påvirkbare risikofaktorer for type 1-diabetes.

Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes, er:

  • overvekt og fedme
  • fysisk inaktivitet
  • røyking

Det er vist at personer med kroppsmasseindeks (KMI) rundt 30 hadde mer enn 20 ganger høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes i løpet av en 11-års periode, sammenlignet med «normalvektige» med kroppsmasseindeks på cirka 22 kg/m2(Midthjell, 2001). For en person som er 175 cm høy, vil en vekt på ca 92 kg gi en KMI på 30 mens en vekt på ca 67 kg gir en KMI på 22 kg/m2. Stor midjeomkrets («bukfedme») er forbundet med spesielt høy risiko for type 2-diabetes.

Forebygging og utfordringer

Type 1-diabetes kan foreløpig ikke forebygges. Dersom antall nye, årlige tilfeller av diabetes skal kunne reduseres, må tiltak rettes mot de viktigste risikofaktorer for type 2-diabetes.

Intervensjonsstudier fra Finland, USA og Kina har vist at bedre kosthold, mosjon og vektreduksjon reduser antall nye tilfeller av type 2-diabetes i høyrisikogrupper. Derimot er det en utfordring å finne hvilke tiltak som er mest effektive for å skape livsstilsendringer, og som er praktisk gjennomførbare på befolkningsnivå. Les mer om forebygging i kapittel Hjerte- og karsykdommer.

I Mosjon på Romsås (MORO)-studien ble det gjennomført en rekke tiltak i bydelen, som for eksempel opplyste stier, organiserte treningsgrupper og informasjonsplakater. Tiltakene ga økt fysisk form og redusert vektoppgang hos deltakerne tre år senere (Jenum et al, 2006). Konklusjonen fra studien er at det kan være mulig å bremse vektøkningen med befolkningsrettede tiltak, men at dette krever koordinert og målrettet innsats fra alle relevante aktører. For å kunne evaluere og dokumentere eventuelle effekter av tiltak som kan redusere sykeligheten av diabetes, trengs det nøye overvåkning og rutinemessig registrering av data. I Norge har vi i dag ikke data som er gode nok for dette formålet.

Kildehenvisning: Folkehelseinstituttet

Kapittel i Folkehelserapporten 2014
Forfattere: Lars Christian Stene, Hanne Strøm og Hanne Lovdal Gulseth 

Hva er diabetes?

Type 1-diabetes:

Kroppen danner ikke hormonet insulin. Insulin regulerer blodsukkeret. Alle må behandles med insulin-injeksjoner.

Type 2-diabetes:
Kroppen danner insulin, men for lite, kombinert med nedsatt effekt av insulin. Behandles med livsstilsendring og/eller blodsukkersenkende legemidler. Dette er i første omgang tabletter, men mange trenger etter hvert insulin-injeksjoner.

Svangerskapsdiabetes:
Økt blodsukker som påvises første gang i svangerskapet. I mange tilfeller blir blodsukkeret normalt etter fødsel, men ikke hos alle. Behandles primært med livsstilsendring, de alvorligste tilfellene trenger insulin-injeksjoner.

Fysioterapi virker

Det danske fysioterapeutforbundet har utarbeidet en brosjyre om fysioterapi i behandlingen av diabetes - den ligger under relaterte dokumenter.