Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

Fra vogge til stav

Effektive helsetjenester forutsetter ofte at flere yrkesgrupper samarbeider tett. Pasienter og andre brukere av helsetjenester har gjerne sammensatte behov, og trenger et helsevesen som møter dem med ulike typer kompetanse. Fra du er spedbarn, gjennom barndommen, i voksenlivet og inn i alderdommen vil du derfor også møte fysioterapeuter, som bidrar med sin særlige kompetanse på kropp, bevegelse og funksjon.


I disse dager er jeg opptatt av to hendelser – et forslag til en retningslinje som er offentliggjort og et politisk forslag som er fremmet – som illustrerer fysioterapeutens rolle i hver ende av menneskelivet. Begge understreker betydningen av samarbeid mellom ulike helseprofesjoner.

For første gang er det laget en nasjonal faglig retningslinje for helsestasjonstjenesten (0–5 år). Den slår fast at fysioterapeuten inngår i grunnbemanningen i det forebyggende og helsefremmende arbeidet i tjenesten, sammen med helsesøster, lege og jordmor.

Fysioterapeutens rolle i denne tjenesten er å undersøke bevegelse og funksjon hos barnet i de første leveårene. En spesiell oppgave for fysioterapeuten er å identifisere forsinket eller avvikende bevegelsesutvikling hos barnet, slik at det kan settes inn egnede tiltak så tidlig som mulig.

Gjennom mange år har kommunene redusert antallet fysioterapeuter i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nedgangen i antall årsverk har vært over 25 % siden 2002. Jeg håper at de økte bevilgningene for 2016 til denne tjenesten – der en del er øremerkede midler – fører til at kommunene går i gang med å snu utviklingen. Barn og ungdommer fortjener en fullverdig tverrfaglig tjeneste.

I den andre enden av livet har «stav» fått flere nyanser. Det blir stadig tydeligere at de eldre er en svært sammensatt gruppe. Vi fysioterapeuter møter dem i vidt forskjellige  sammenhenger. Spreke eldre mosjonister svinger stavene med god flyt gjennom skiløypa og opp motbakkene, men trenger kanskje hjelp med muskelstrekk eller et kranglete kne. Andre greier seg fint i egne hjem, med eller uten hjelp fra fysioterapitjenesten og andre kommunale tjenester. De fleste kommer seg rundt for egen maskin, med eller uten tilpasset trening for å gjøre dem stødigere, og med eller uten staver, stokker og andre hjelpemidler.

Et voksende antall eldre er imidlertid så pass hjelpetrengende at opphold på sykehjem er den beste løsningen. De beboerne som vil ha nytte av det, må også der få tjenester som er spesielt innrettet mot bevegelse og funksjon. To stortingspolitikere fra Senterpartiet, Heidi Greni og Kjersti Toppe, har fulgt opp denne innsikten ved å fremme et representantforslag i Stortinget om å styrke rehabilitering og fysisk trening i sykehjem.

Jeg støtter forslaget til Greni og Toppe fullt ut, og jeg er spesielt glad for at forslagsstillerne trekker frem fysioterapeutenes og ergoterapeutenes kompetanse i denne sammenhengen. I skrivende stund forbereder jeg meg til å delta på en høring om dette forslaget i Stortingets helse- og omsorgskomité torsdag 11. februar.

Det skjer mye mellom vogge og stav. Fysioterapeuter bidrar også med sin kompetanse på en rekke andre tjenesteområder der flere yrkesgrupper samarbeider: habilitering av funksjonshemmede, slagenheter på sykehus, frisklivssentraler og hverdagsrehabilitering er noen av dem. I denne replikken har jeg likevel valgt å konsentrere meg om fysioterapeuters betydning for barn i helsestasjonstjenesten og for beboere på sykehjemmene. Og det gjør jeg mye av samme grunn: Dette er grupper som trenger å møte den fulle bredden av relevant helsefaglig kompetanse, men mange kommuner har for få fysioterapeuter til at tjenestene kan bli fullverdige. Slikt er det mulig å gjøre noe med.

Comments
blog comments powered by Disqus

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser