Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser

Har ikke råd til fysioterapi – velger operasjon


Pasienter med skulder- og knelidelser uten strukturelle skader bør behandles konservativt med spesialisert fysioterapi før de eventuelt blir operert. Dette kan redusere ventelistene til operasjon betraktelig. For det er langt fra alle som henvises til operasjonsvurdering som bør opereres, effekten av spesialisert fysioterapi er minst like bra for store pasientgrupper.

Likevel er det en del pasienter som ønsker operasjon, årsaken til dette kan være at de enten ikke har råd til veiledet opptrening av fysioterapeut i tre måneder, eller at de mener at operasjon er raskere og enklere. Etter operasjon får de dessuten tilbud om gratis fysioterapi etterpå. Sykehus som får henvisninger til operasjonsvurdering kan la seg presse til å foreta operasjoner av både pasienter og av økonomiske foretakshensyn.

Heldigvis gjelder ikke dette alle sykehus. På Martina Hansen Hospital ble det i 2013 ny-henvist 865 skulderpasienter, av disse ble 251 operert (29 %). De øvrige 71 % ble behandlet konservativt under veiledning av fysioterapeut. Dette er en merkbar nedgang i antall operasjoner fra noen få år tilbake og det innebærer helt klart best praksis for pasientene, noe sykehuset har dokumentert gjennom systematisk oppfølging av pasientene. Men en slik endring av praksis har bidratt til at Martina Hansen Hospital taper inntekter. For i dag gis det ikke såkalt innsatsstyrt finansiering for poliklinisk fysioterapi, mens kirurgi derimot utløser slike finansieringstilskudd.

Innsatsstyrt finansiering (ISF) er et aktivitetsbasert tilskudd som bevilges til de regionale helseforetak gjennom statsbudsjettet. ISF utgjør sammen med basistilskudd til regionale helseforetak hovedgrunnlaget for finansiering av somatisk spesialisthelsetjeneste. Refusjonene baserer seg på en inndeling av behandlingen i grupper, inndelt på grunnlag av diagnoser (Diagnose Relaterte Grupper, DRG). Poliklinisk fysioterapi var frem til 2010 stykkprisfinansiert ved at sykehusene sendte krav om refusjon til Helfo med bruk av samme takster som fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten. Stortinget vedtok avvikling av ordningen i statsbudsjettet for 2010. Endringen innebar at det ikke lenger var anledning til å kreve egenandeler for poliklinisk fysioterapi.

Mangel på ISF for poliklinisk fysioterapi er ikke bare til hinder for rett behandling til rett tid, det kan også være til hinder for mer effektiv oppgavedeling. På sykehus, igjen bruker jeg Martina Hansen som eksempel, foretas til dels primærvurderingen av ny-henviste skulderpasienter som ikke er henvist etter traume, av fysioterapeut – med lege i bakhånd. Alle operasjonskontroller av skulderpasienter og korsbåndspasienter gjennomføres også av fysioterapeut. Dette er hensiktsmessig bruk av legens og fysioterapeutens kompetanse. Også på dette taper sykehuset inntekter.

Videre er det eksempler på at sykehus benytter sykepleiere til etterkontroll av kne- og hofteopererte pasienter, som i motsetning til fysioterapeuter utløser ISF-finansiering. Fra et økonomisk perspektiv kan vi forstå dette, men fra et faglig perspektiv hadde det vært mest naturlig å benytte fysioterapeuters kompetanse også til disse polikliniske kontrollene.

ISF-ordningen for poliklinisk aktivitet er som eksemplene over viser, dessverre ikke profesjonsnøytral og jeg vil påstå at det er til hinder for effektiv oppgavedeling, selv om det nok finnes mange eksempler på sykehus som lar hensyn til pasientens beste ha forrang for kortsiktige økonomiske hensyn. Stadig flere pasienter behandles poliklinisk og finansieringsordningen blir derfor viktig for utviklingen av tilbudet. ISF-ordningen bør stimulere til at rett helsepersonell benyttes til rett pasient og til rett tid for å sikre kvalitet og effektivitet.

Også regjeringen påpeker at helsepersonell har kompetanse som ikke blir utnyttet og at oppgaveglidning handler om at det må revurderes hvem som løser hvilke oppgaver. Flere sykehus, som for eksempel Martina Hansen Hospital og Lovisenberg sykehus, har i lengre tid erkjent dette. Skal helsepersonellets kompetanse utnyttes bedre, må det også erkjennes at finansieringsordningene må støtte opp om dette. Slik er det som vi har sett, ikke for poliklinisk fysioterapi i dag. Dette må endres. Så lenge en slik endring innebærer at operasjonskøene forkortes i begge ender og pasientene får den behandlingen de trenger når de trenger det, bør dette kunne være et enkelt vedtak å fatte.

Ønsker du å lese blogginnlegget med kommentarer på Dagens Medisin?

Finn en fysioterapeut

Gå til søkeside

Pasientbrosjyrer


Tips og øvelser